Sannheten om krigen kan være nesten like nådeløs som krigen selv. Slik må det være, selv om noen må betale prisen for åpenhet.
Når er det greit å navngi dømte krigsforrædere? I hvilke tilfeller er det akseptabelt å identifisere personer som er siktet, tiltalt eller dømt i andre straffesaker? Diskusjonen er stor. En liten flik av den kommer til overflaten med første bind i bokverket «Nådeløse nordmenn».
Boken var omstridt allerede før den ble publisert i går. Årsaken er at personer som under krigen var medlemmer i den norske politistyrken Statspolitiet, blir identifisert med navn og fødselsår.
Forfatteren, NRK-journalist Eirik Veum, mener det ville vært uansvarlig å utgi boken uten å bruke navn, fordi det ville kaste mistanker over alle som jobbet i politiet under krigen. Faghistorikere er enten i tvil, eller mener at kun lederne og de mest profilerte tjenestemennene bør navngis. En av de tidligere statspolitimennene som ennå lever er ikke i tvil. Han sa til Adresseavisen i går at han vil gå rettens vei for å stanse boken. Han mener den ødelegger resten av hans liv.
Uten tvil er det svært belastende for enkeltpersoner å bli navngitt. Mange pårørende ønsker ikke å få rippet opp i det som skjedde. Eller boken fører til at etterkommere først nå blir klar over hva deres far har vært med på. Sannheten kan være et sjokk, slik det kom frem i intervjuet i går med søskenparet som hadde en far som ble dømt til lang fengselsstraff for sin rolle i Statspolitiet. Andre etterkommere har ikke problemer med å bli konfrontert med det forfedrene gjorde.
Den tidligere statsminister John Lyng var aktor under Rinnan-saken. I 1948 ga han ut boken «Forræderiets epoke». Der navngis alle medlemmene i Rinnan-banden. Da boken kom i revidert utgave i 1979, var navnene fjernet. Like etter krigen var det lav terskel for å navngi de som sto på tyskernes side eller som gikk okkupantenes ærend. Identifisering var nesten som en del av straffen å regne. I tiårene som har gått, ble navnene fjernet, ofte ut fra tankegangen at de fikk sin straff ved rettsoppgjøret. De skal ikke straffes én gang til.
Når norske krigsforbrytere igjen blir identifisert, kan det forsvares med behovet for at uskyldige ikke skal bli mistenkt, slik forfatteren gjør. Tidens gang er en annen forklaring. Men noen av de som navngis lever fortsatt. Og deres etterkommere må i minst én generasjon til leve med skammen over hva deres fedre, onkler og bestefedre gjorde mellom 1940 og 1945. På den annen side er det viktig å dokumentere et til nå uskrevet kapittel i krigshistorien. Etter hvert som også tidsvitnene dør ut, øker behovet for enda mer nøyaktig dokumentasjon, og det trekker i retning av økt bruk av navn.
Hva skal veie tyngst? Samfunnets behov for å vite? Eller den enkeltes behov for å skjule? Åpenhet er en forutsetning for å kunne ta et oppgjør med en katastrofe av slike dimensjoner. Prisen for en slik åpenhet må betales av dem som var aktører og av mange helt uskyldige familiemedlemmer.
Andre verdenskrig førte med seg store lidelser, også her i landet. Sammenlignet med de fleste andre land i Europa kom likevel Norge og Danmark nokså heldig fra det. Det er ingen trøst for alle som mistet sine, eller for dem som ble torturert eller som sultet. Likevel gir det grunn til å tenke over hvor ufattelig vanskelig det er å ta et oppgjør med krig, borgerkrig, vold og undertrykking i mange andre land, når det fortsatt er så følsomt her hjemme.
Våpen gjør skade lenge etter at det siste geværet er lagt ned.