Aldri før har Norge vært mer integrert i den europeiske unionen. Det måtte en fredspris til.
Med de egentlige prisvinnerne pent plassert i festsalen, den tyske forbundskansleren og den franske presidenten, mottok tre EU-presidenter fredsprisen under en vakker og innholdsrik seremoni i går ettermiddag. Tre forholdsvis anonyme presidenter som mange ikke har noe forhold til eller kjenner navnet på, men som ganske godt illustrerer EUs viktigste suksessfaktor –kompromisser. Prismottakerne er på mange måter B-laget, der A-laget først og fremst er statsminister Angela Merkel, med den franske presidenten, Fancois Hollande, som en suveren nummer to.
Selv etter at det ble en union er det fortsatt nasjonalstatene som teller, og de store er sterkest. Høydepunktet under årets prisutdeling var da Merkel og Hollande reiste seg opp, tok hverandre i hånden og ble møtt av seremoniens mest hjertelige applaus. De tre høytidelige fredspristalene var som solide, historiske forelesninger. Men det ble mer enn gode politiske og historiske analyser. Herman Von Rompuy, EUs president, fortalte om sin far som under krigen grov sin egen grav. Han slapp unna. Derfor sto Von Rompuy på scenen i går, og kunne si: Jeg er en europeer. Og han la til at han er stolt av det.
Fredstalene i går var mer preget av de tunge historiske realitetene enn Nobel-komiteens begrunnelse for tildelingen. Det var viljen til samhold, fred og fordragelighet på tvers av landegrensene som ble budskapet. Midt i en tid med dyp økonomisk krise, særlig i de sørlige EU-landene, blir prisen mottatt som en inspirasjon og en påminnelse om EUs opprinnelse. I stedet for krig, møtes statslederne rundt forhandlingsbordet. Aldri før har Europa vært så samlet, der sør, nord og øst snakker sammen rundt samme bord. Integreringen av de østeuropeiske diktaturene, som flere ganger ble fremhevet i går, er kanskje den største bragden.
Fredsprisen kunne blitt tildelt for flere år siden. Nå kom den på overtid. Begrunnelsen er så åpenbar at til og med tidligere SV-leder Kristin Halvorsen i går ga sin anerkjennelse. For nei-siden her i landet er det vanskelig å skille mellom EU som fredsprosjekt og norsk medlemskap. Det er pinlig. Men aktørene har liten støtte. 600 gikk i demonstrasjonstog mot EU søndag.
For Norge har prisutdelingen i seg selv den effekt at vi for første gang kan arranger et toppmøte med 20 EU-ledere, der alle de fremste var med. Jens Stoltbergs tale til EU-toppene i går kunne tolkes slik at koblingen mellom storting, regjering og Nobel ble farlig nær. Nobelkomiteen er og skal være uavhengig.
Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, har igjen lykkes, både med en god og krevende nobeltale, og med å skape strid – kanskje særlig om tidspunktet. Det er ingen grunn til å tro at han er ferdig med sin gjerning. Bare vent.