Flere hundre fjellknauser i Trøndelag kan bli gjort om til industriområder for å produsere vindkraft vi må selge med tap – uten at CO2-utslippene reduseres.

Litt satt på spissen kan dette bli resultatet av en satsing som frem til nå har blitt heiet frem av myndigheter, politikere og næringsliv. Kraftselskapene har stått i kø for å slippe til i de mest attraktive områdene. Deler av miljøbevegelsen, fagpersoner og lokale motstandsgrupper har prøvd å holde igjen, men stort sett har jubelen vært mer høylytt enn buingen. I løpet av det siste halvåret har motforestillingene blitt flere, og argumentene mot vindkraftutbygging har handlet om mer enn vern av verdifull natur. Kraftselskapene er bekymret over fremtidsutsiktene, selv om de sitter på evigvarende pengemaskiner.

Det ble lagt merke til da tidligere statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet i høst uttalte at hun angret på at hun var med på å innføre grønne sertifikater, eller elsertifikater. En komplisert ordning som enkelt sagt subsidierer utbygging av fornybar energi og betales av forbrukerne. Sertifikatene skal bidra til at vi innen 2020 får vel 13 terawattimer ny energi, det vil si ti prosent av dagens strømproduksjon. Sørensen mente at dette er å kaste penger etter eiere av lønnsomme vannkraftprosjekter, og å gjøre enda flere nedbygginger av norsk natur til god butikk.

Økonomiforskere i Statistisk sentralbyrå har lenge hevdet at elsertifikater er «dyr og formålsløs fornybar moro». Tiltaket «alle» var for, møter motbør når det blir innført, selv om miljøvernministeren og de fleste partiene fortsatt er begeistret. Akkurat nå står vi midt i en brytningstid når det gjelder energispørsmål og kraftproduksjon. Usikkerheten og uenigheten om hva vi vil og hvor vi skal, er større enn noen gang. Økonomer, krafteksperter, politikere og miljøvernere lander på sprikende konklusjoner.

Elsertifikater slaktes av noen, lovprises av andre og er for komplisert for de fleste. Lave kraftpriser er bra for forbrukerne, men ille for selskapenes lønnsomhet. Altfor lave priser er også skrekken for de som vil finne lønnsomme alternativer til dagens strømforbruk. Enova og andre statlige organer har i årevis hamret inn budskapet om strømsparing, mens olje- og energiminister Ola Borten Moe, i intervju med Aftenposten i sommer, håpet at strømforbruket vil øke betydelig. Natur og ungdom mener at vindkraft er redningen for kloden, andre miljøvernere snakker om naturrasering av verste slag.

Slik kan vi fortsette. Paradoksene og motsetningene står i kø i energi- og klimadebatten, og svært mange av de vanskelige spørsmålene synliggjøres gjennom debatten om vindkraft. Et kjernepunkt blir spørsmålet om utbygging av mer norsk fornybar energi. Hvor mye skal vi bygge ut? Hva skal vi bruke den til? Og hva gjør den med natur, klima, strømpriser, forsyningssikkerhet og kraftselskapenes lønnsomhet?

I dag er nesten femti områder i de to trøndelagsfylkene aktuelle for utbygging av vindkraft. Det sier seg selv at ikke alt dette vil bli realisert, men iveren etter å sikre seg konsesjon langs kysten og i fjellet har vært meget stor. Statkraft, Trønderenergi, NTE, EON og Sarepta er noen av de ivrigste i Midt-Norge. Det vil ikke overraske om køen av kraftselskaper som kappes om å få slippe til, avtar betydelig før investeringene skal gjennomføres.

Tidligere kommunikasjonssjef Ole Jørgen Frostad i Trønderenergi bannet i kirka da han før jul, med klar adresse til sin tidligere arbeidsgiver, gikk ut i Adresseavisen og påpekte at den planlagte vindkraften er bedriftsøkonomisk svært tvilsom, selv med subsidier fra elsertifikatene. Overproduksjonen vil presse prisene ned. Han sa det alle innen bransjen er nødt til å se, men har problemer med å innse.

I verste fall kan vi ødelegge verdifull natur for å lage strøm som vi ikke har bruk for hjemme og som ikke reduserer CO2-utslippene. Samtidig svekkes lønnsomheten for kraftselskapene. Ikke rart at mange av ordførerne i kommunene som eier Trønderenergi, er skeptiske. Hvis det er slik at energiselskapene, og fellesskapet, likevel ønsker å investere noen milliarder for å produsere mer fornybar energi her hjemme, hvorfor satser man ikke først på å oppgradere og utvide eksisterende vannkraftverk? Slike tiltak gir mer igjen for investeringene og har få eller ingen konflikter. Vannkraftverk gir en stabil og sikker produksjon, sammenlignet med vindturbiner som også har langt kortere levetid.

Beregninger fra Olje- og energidepartementet viser at potensialet er på 7,4 terawattimer. I tillegg viser samme kilde at økt nedbør i årene som kommer, vil utgjøre 5–15 TWh. Fra før vet vi at Norge i gjennomsnitt har et årlig kraftoverskudd på fem TWh. Vi nordmenn kan altså bade i overskudd av fornybar energi, uten å bygge ut vindkraft eller nye vassdrag. Det finnes likevel gode argumenter for å bygge ut noe. Det kan handle om lønnsomhet for lokalt næringsliv, kommunal økonomi og om at vi må henge med i forskning og innovasjon på disse områdene.

Hva gjør vi med energioverskuddet? Løsningen som foreslås, er å bygge nye, store overføringslinjer til Europa. Da kan vi pøse på med ren, norsk kraft om sommeren når airconditionanleggene går for fullt og tyske og engelske vindturbiner står stille. Så kan vi importere kull- og atomkraft om vinteren når vi oppdager at vi har tappet ned magasinene våre for mye.

Men de som tror at denne byttehandelen fører til lavere CO2-utslipp, tar feil. Det blir bare billigere å slippe ut klimagass. Det europeiske systemet for utslippskvoter sørger for det. Tilhengerne av at vi nordmenn likevel bør øke produksjonen av vind- og vannkraft, peker på at vår rene energi på lengre sikt, frem mot 2050, uansett vil kunne bidra positivt i klimaregnskapet. De har et poeng. Men hvis målet er å redusere utslippet av klimagasser, får man ofte best effekt ved å sette inn tiltakene direkte der det er utslipp. Samtidig er det en stor utfordring å klare å kombinere effektive klimatiltak med fortsatt økonomisk vekst, selv om det er fullt mulig.

Den norske klimadebatten er sterkt preget av en sammenblanding av motiver og virkemidler. Mange såkalte klimatiltak er egentlig næringspolitikk eller distriktspolitikk. På få områder er retorikken mer tilslørende enn her.

Noen peker på et alternativ til å eksportere overskuddskraften: La Hydro øke produksjonen av aluminium. Det er effektiv transport av fornybar energi med klimaeffekt. Norsk vannkraftbasert aluminium vil kunne erstatte kinesisk kullkraftbasert aluminium. Siden dette er svært kraftkrevende produksjon, er potensialet formidabelt, kanskje ti TWh.

Tirsdag samles 700 deltakere til den store Enova-konferansen i Trondheim. Her står fornybar energi og energieffektivisering på dagsorden. Med Ola Borten Moe, NHO-leder Kristin Skogen Lund og en rekke norske og internasjonale størrelser som innlederne, skal fremtidens energimuligheter og utfordringer diskuteres. Arrangøren melder om større interesse enn noen gang. Det er ikke overraskende. Internasjonalt har kunnskapen om fornybar energi og mer effektiv bruk av ulike energikilder, i stadig større skala blitt omgjort til levedyktige løsninger. Dette er et felt der folk fra næring, politikk, miljø og forskning må møtes for å løse viktige utfordringer.

Men da bør man kalle en turbin for en turbin og la klima være klima.

stein.arne.sether@adresseavisen.no

Les mer: Vindkraftparadokset