Canada gjør det vi i Norge sier vi skal gjøre. Stoltenbergs månelanding er ikke prat, men konkret handling for Mike Monea.
I 1991 innførte Norge avgift på drivhusgassen karbondioksid (CO2). I 1996 startet Statoil med lagring. Elleve år senere kom Jens Stoltenbergs nyttårstale om «vår tids månelanding». I 2014 skulle Norge være i stand til å fange og lagre CO2. I fagmiljøer er det mange som tviler på om det blir noe av statsministerens månelanding.
Fra å være helt i front er Norge i ferd med å bli en internasjonal sinke innen karbonfangst. Det ble tydelig i går for 350 forskere fra 24 land som er samlet i Trondheim for den syvende årlige konferansen om karbonfangst og lagring. Mannen som fremfor noen setter Norge i skammekroken, er Mark Monea, styreleder i et kraftselskap i delstaten Saskatchewan i Canada. 15 kilometer fra grensen til USA driver selskapet hans et kullkraftverk. I september 2011 begynte selskapet å bygge et anlegg for å rense CO2 fra kullbrenningen. I april 2014 skal det stå ferdig. Kraftverket skal hvert år rense en mengde CO2 som tilsvarer utslippene fra en kvart million personbiler. Boundary Dam Power blir verdens første kommersielle kraftverk som kombinerer kraftproduksjon fra en fossil energikilde med fangst og lagring av karboner. Uten å fremstille det som en gigantisk månelanding, bare gjør de det.
I Nord-Amerika er CO2 en handelsvare, mens det i Europa er et avfallsprodukt. Det har stor betydning for hvorfor Canada lykkes og Norge blir hengende etter. I USA og Canada er det etterspørsel etter CO2 fordi det brukes som trykkstøtte i oljeproduksjon. CO2 pumpes ned i oljebrønner og øker utvinningsgraden. -Karbonfangst er til nytte både for oljeselskapene og for oss, sier Monea.
Kanskje er det andre årsaker som er enda viktigere som forklaring til at Canada lykkes og ikke vi. Beslutningsvegring? Har vi en europeisk og norsk hang til å vurdere, utrede, analysere og drøfte i det uendelige, satt opp mot sterk amerikansk besluttsomhet og gjennomføringskraft?
Det som derimot er nøyaktig det samme i Canada, Norge og alle steder på kloden, er et stort og økende behov for å kutte utslippene.
Det gjør den norske somlingen ekstra pinlig.