Splittelse blant de profilerte miljøpartiene kan føre til at de alle taper. Kampen om miljøstemmene blir tøff.
Miljøpartiet de grønne (MDG) har toget inn i den nasjonale valgkampen på en bølge av velvilje. Partiet står for noe nytt og spennende, i kontrast til det etablerte, litt kjedelige. Omtalen av partiet så langt har vært preget av nysgjerrighet og nyhetens interesse, ikke av kritiske spørsmål om partiet og politikken.
Men nå er det slutt på det som måtte være av fredningstid. Utsiktene til at partiet kan kapre stortingsmandater får alarmen til å gå, både i SV og Venstre. Begge må slåss for hver eneste stemme, og kan bli taperne dersom MDG vinner frem.
For velgere som er spesielt opptatt av grønn politikk er nok dette en blandet fornøyelse. Det kan bety at miljø vil få en mer fremtredende plass i valgkampen. Jo mer oppmerksomhet om slike saker, jo bedre. Teoretisk kan alle partier som klarer å profilere seg som miljøpartier tjene på dette. På den annen side kan det bli et «internt» oppgjør mellom miljøpartiene som de alle taper på. Partier med felles ønske om å få mer fart på miljøsakene må slåss mot hverandre isteden for å gjøre felles sak og dermed sikre mer gjennomslag.
Derfor gjør SV hva de må når de går i strupen på MDG. Det viktigste budskapet er å få frem at MDG mangler politikk på et viktig område, nemlig hva slags hovedretning det skal støtte; rødgrønn eller borgerlig regjering. Toppkandidaten i Oslo, Rasmus Hansson, er ideologisk blind, ifølge SV-politiker Lars Egeland. I tillegg får De grønne svi for det som fremstår som en urealistisk og dramatisk omlegging av norsk økonomi. Å gjøre noe med landets oljeavhengighet kan høres forlokkende ut. Å gå ned i levestandard er kanskje bedre i teorien enn i praksis.
De grønne har selv lagt opp til dette. Talskvinne Hanna Marcussen sier valget i år ikke står mellom rødt og blått, men mellom grønt og grått. I dette bildet er både Venstre og SV gråstemplet og plassert i samme bås som «miljøverstingene» Arbeiderpartiet og Høyre. En slik definisjon kan selvsagt ikke SV og Venstre leve med, og må slå hardt tilbake. Krig på to fronter er langt fra ideelt, og ekstra skadelig for SV som sliter fra før.
SV og MDG slåss for hver eneste stemme fra motsatt kant. For De grønne er sperregrensen nærmest som Soria Moria. Ethvert resultat opp mot sperregrensen vil være en seier. For SV er det motsatt. Når meningsmålingene peker ned mot sperregrensen utløser det krisealarmen internt.
Situasjonen forteller hvem som har det moralske overtaket. Å være underdog på vei opp er alltid bedre enn å være etablert og på vei ned.