Marit Arnstads åpne kritikk mot miljøforvaltningen setter ny fart i rovdyrdebatten.
Senterparti-toppen setter ord på en mistillit som har ulmet i årevis når hun sier hun ikke tror på bestandstallene for bjørn. En rekke politikere fra distrikts-Norge er hjertens enig med Arnstad, men få tør snakke høyt om det. Årsaken til det er enkel. Rovviltforliket, som Stortinget sørget for i 2011, er et meget skjørt byggverk. Det forener politiske interesser som egentlig står steilt mot hverandre.
Striden om rovdyrenes plass i norsk natur er en av de bitreste i norsk politikk, og den går tvers igjennom regjeringen så vel som opposisjonen. Den er preget av mistillit, nedlatenhet, ufine hersketeknikker, og kan til tider bli hatefull. Det er bygd mot by, bønder mot byråkrater. Og ikke minst, det er en stadig mer marginalisert beitenæring som kjemper mot rovdyrenes forsvarere og for sin egen overlevelse.
Når frontene er uforsonlige er det alltid politikkens rolle å finne løsninger som forener. Men rovviltforliket bygger på motstridende premisser. Det ene er Norges forpliktelser ut fra Bernkonvensjonen om å bygge opp bærekraftige rovviltbestander. Det andre er det politiske kravet om å sikre et levedyktig landbruk i distrikts-Norge, altså i rovdyrland. Med en god porsjon smidighet er det kanskje mulig å få til en fungerende politikk selv med denne innebygde motsetningen. Men det forutsetter enighet om faktagrunnlaget og om fortolkning av forliket og en gjensidig tillit mellom de ulike aktørene. Ingen av disse forutsetningene er oppfylt.
Man trenger ikke å være biolog for å forstå at det er uheldig for en sau å dele leveområde med en bjørn, ulv eller jerv. Hittil har den politiske konsensus gått ut på at dette skal løses gjennom en rekke tiltak. For eksempel ved å definere hvor rovdyrene skal få lov til å etablere seg og gjennom forholdsvis lett tilgjengelige fellingstillatelser.
Denne sommeren har imidlertid vært så blodig at den viser at praksisen er uholdbar. Tiltakene som politikerne har vedtatt, blant annet skadefelling, viser seg lite effektive. Da blir det full kollisjon.
Frustrasjonen på bygdene har lenge vært stor, men den politiske responsen har vært mager. Marit Arnstads utblåsning snur på det.