Smertefulle erfaringer og bratt læringskurve. Slik blir de neste årene for Miljøpartiet De Grønne.
En gjennomgang av historien til det svenske Miljöpartiet de gröna gir en pekepinn om hvilke kriser, feiltrinn og splittende saker MDG må håndtere fremover. Noen av feilene har MDG allerede lært av. Noen av dilemmaene er ganske like.
–Når jeg ser De Grønne i Norge, ser jeg det tidlige De Grønne i Sverige. Der gikk de raskt til høyre, og er i dag fortalere for en liberalistisk økonomisk politikk, sier Vänsterpartiets leder Jonas Sjöstedt til Klassekampen. Miljöpartiet gjorde imidlertid flere venstresvinger på sitt landsmøte i vår, på tvers av partiledelsens anbefalinger.
Denne høsten er et gjennombrudd for MDG, nesten uansett hva som blir det endelige valgresultatet. Her er noen av dilemmaene partiet står overfor.
Hvilken side?
MDG vil være uavhengig av blokkene og samarbeide med de partiene som gir best uttelling for klima- og miljøpolitikk. I noen valg vil dragkampen mellom rød og blå blokk overskygge andre saker. Når regjeringsvalget settes å spissen, for eksempel når alle stemmer må mobiliseres for å kaste en regjering, kan De Grønne bli mindre relevant. I 1991 mistet Miljöpartiet 20 mandater og falt ut av Riksdagen fordi det sto på «feil» side i regjeringsvalget. Det svenske Miljöpartiet går til valg på rødgrønn regjering i 2014, som i 2010. Målet om å skape en ny politisk dimensjon, utenfor høyre-/ venstreaksen er vanskelig så lenge regjeringsalternativene er knyttet til dette tradisjonelle mønsteret.
Ikke som andre partier
De Grønne har en toppledelse som består av to nasjonale talspersoner, en mann og en kvinne. Også på andre måter er partiet avhengig av å være «annerledes» og ikke en del av etablissementet. Et snev av anarkistiske holdninger er en bærebjelke. På den annen side kreves det strømlinjeforming og disiplin for å kompromisse og samarbeide med langsiktig perspektiv.
Realister mot fundamentalister
Enkelt sagt har partiet to hovedretninger. På den ene siden står politikere som er mer nøktern og realistisk med tanke på hva som er mulig å oppnå, og som dermed er innstilt på å inngå kompromisser. På den andre siden står de som vil rendyrke partiets politikk, også den som for andre partier fremstår som virkelighetsfjern. Partiet trenger idealistene for å være et annerledes parti og for å drive nytenkning. Og det trenger realistene for å kunne få til noe i praksis. Ved den svenske regjeringskrisen i 1990 utmanøvrerte Miljöpartiet seg selv fra innflytelse ved å stille urealistiske krav.
Økonomisk politikk
Her er det stort spenn og til dels motsetninger. MDGs økonomiske politikk, både innhold og retorikk, ligger til venstre. Næringspolitikken fremstår som sentrumsliberal. Spørsmålet er om det er mulig å forene aktiv statlig innblanding i næringslivet og samtidig stimulere gründerånd og vekst nedenfra. Det svenske søsterpartiet gjennomgikk en bitter fraksjonsstrid på 1990-tallet mellom realister og fundamentalister i den økonomiske politikken.
Moralisme
I sin spede barndom hadde det svenske Miljöpartiet flere selvpålagte restriksjoner for å sikre at politikerne heller skulle være naive enn sleipe og falske. Ett tiltak var å offentliggjøre selvangivelsene til kandidatene for å vise åpenhet. Det ga null gevinst fordi det ble oppfattet som moralistisk, ifølge Per Gahrton som var med på å grunnlegge partiet. I klima- og miljødebatten er det en spenning mellom dem som legger vekt på den enkeltes personlig valg og dem som legger mest vekt på at det er systemet som må endres. Også dette er en kime til moralismedebatt.
Løse kanoner
Et ungt parti som ikke har rukket å samordne seg og har en forholdsvis svak organisasjon vil oppleve at enkeltpolitikere går ut mot partiets linje eller kommer med kontroversielle utspill.
Ifølge den grønne tankesmien Cogito er erfaringene fra grønn regjeringsdeltagelse i Europa blandet. På den ene siden oppnår de grønne partiene innflytelse og økt legitimitet. På den annen side risikerer de å måtte fire på ideologi og alternative tanker. Regjeringsdeltagelse er ikke akkurat aktuell politikk for Miljøpartiet De Grønne. Men gjennombrudd i rikspolitikken betyr en helt ny hverdag.