Sjelden har KrF bidratt til så lite «borgerlig rot» som under Knut Arild Hareides lederskap.

Foto: jens petter søraa

Etter drøyt to år som partileder har ikke Hareide gitt Kristelig Folkeparti vind i seilene. Meningsmålingene tilsier at valget kan bli omtrent like dårlig som de to foregående. Men partiet kan være med på å sikre både borgerlig flertall og borgerlig regjering. Det er ingen selvfølge.

På borgerlig side finnes det tonnevis av bitre erfaringer med at partitopper rykker ut mot hverandre. Fylkesledere som er uenige med strategiene som er lagt sentralt, for eksempel. Slike egenmarkeringer gjør det vanskelig å bygge politiske allianser som varer. I KrF er det ingen selvfølge at partiets politikere i samlet flokk er enige om å samarbeide i en bestemt politisk retning. Hva slags samarbeid man har søkt har vært like mye et strategisk som politisk valg.

Denne valgkampen har i så måte vært annerledes. Hareide har ledet sine tropper inn på et politisk prosjekt. Det handler om å satse mer på frivillighet, om å bygge samfunnet nedenfra, bygge et forsvar for partiets familieverdier og de andre poengene enhver KrF-politiker nå lister opp i en politisk debatt. De løse kanonene som argumenterer i strid med dette politiske prosjektet, har knapt vært synlig i denne valgkampen.

Hareide har klart dette ved å lose partiet gjennom en åpen og grundig prosess om politisk retningsvalg. Godt hjulpet av rødgrønne beslutninger som har rammet KrF i hjerterota, i verdispørsmål. Dersom KrF belønnes med regjeringsmakt etter valget, har Hareide bestått sin første store prøve med glans.

Den neste blir vanskeligere. Den består i å holde fast på et retningsvalg lenge nok til å vise stabilitet og styrke. Og godt nok til å øke oppslutningen.