Å følge handlingsregelen er lurt. Å definere hvordan den skal tolkes er enda lurere.
I den politiske debatten blir holdningen til handlingsregelen brukt som et mål på om partiene fører en ansvarlig politikk eller ikke. Det er ofte misvisende. For handlingsregelen kan tøyes og bøyes og gir slett ingen garanti for god økonomisk styring.
Derimot setter den en klar grense for hvor mye oljepenger som kan sluses inn i statsbudsjettet hvert år. En slags frivillig tvangstrøye for å hindre at pengebruken går over styr. Mange vil hevde at dette har vært en suksess, og er verd å ta vare på. Fremskrittspartiet mener en bastant grense for pengebruken er kunstig og fører til at man ikke gjør de rette budsjettvalgene. Og at særlig investeringer, vedlikehold og effektivisering lider.
Regelen er uthulet og undergravd, så det er relevant å spørre om den fyller formålet sitt. Som Frp har påvist, strømmer det milliarder ut av statskassen utenfor handlingsregelen. Som Høyre argumenterer med, går ikke oljepengene hovedsaklig til investeringer og infrastruktur, slik formålet var. Alternativet til dagens handlingsregel ligner likevel litt for mye på å kaste hemningene og åpne pengekranen.
Handlingsregelen har vært et godt kort for Jens Stoltenberg gjennom valgkampen. Han har tatt definisjonsmakten over den, og dermed sikret seg autoritet i debatten om hvor mye pengebruk som er forsvarlig.
Det er ingen kunst å følge handlingsregelen så lenge man selv kan definere hvordan den skal tolkes.