Da Anne Sender så den gamle palestineren ri på sitt slitne esel gjennom kontrollposten ved den militariserte muren, hadde hun bare lyst til å gråte.
Den tidligere forstanderen for den mosaiske menigheten i Oslo opplevde det som så mange andre har gjort når de blir konfrontert med den monstrøse muren som skiller palestinske og israelske områder. Du blir overveldet av det Anne Sender i en sammenheng kaller «følelsesmessig overload». Den som selv har stått ved muren i kalde morgentimer og sett køene av tause palestinere som sakte siles gjennom de mange kontrollpunktene, kan ikke unngå å bli grepet av fortvilelse.
Sender deltok i fjor sommer i Kirkens Nødhjelps ledsagerprogram på Vestbredden. Som frivillig stod hun morgen og kveld vakt ved kontrollposter i den 70 mil lange muren som går langs Vestbredden. Opplevelsene var sterke.
«Etter noen uker som vakt ved kontrollpostene (...), hvor jeg observerte palestinerne som kom gjennom de enormt militariserte postene inn til Israel, kjente jeg deres ydmykelse sildre gjennom eget nervesystem».
Dette skriver hun i sin bok «Vår jødiske reise» som ble utgitt tidligere denne uken. Boken har fått ufortjent lite oppmerksomhet i et nyhetsbilde der det meste har dreid seg om regjeringsforhandlingene. Hun har skrevet en ærlig, tankevekkende og viktig beretning om sin personlige reise fra hun konverterte til jødedommen som 18-åring. Hun forteller om sine svigerforeldre som overlevde Holocaust, og hun forteller om norske jøders reise fra den såkalte jødeparagrafen ble opphevet i 1851 frem til i dag. Hun skriver om gammel og ny antisemittisme i Norge, men også om mange positive hendelser for den lille jødiske minoriteten.
Anne Sender (57) har hatt en rekke sentrale tillitsverv i det norske og internasjonale jødiske miljøet, og var i seks år forstander for Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. Hun har markert seg som fremtredende samfunnsdebattant, og har fått flere priser, blant annet Brobyggerprisen. Med sin evne til å se flere nyanser enn hvitt og svart har hun bidratt til en informert og saklig debatt om konflikten i Midtøsten, og om minoriteter, integrering og diskriminering her hjemme.
Da hun først fortalte om sin deltagelse i ledsagerprogrammet, vakte det stor oppsikt. I vide krester høstet hun respekt for sin vilje til å sette seg inn i palestineres situasjon. Hun hadde bestemt seg for å fortelle ærlig om det hun så. Alt falt ikke i god jord, og hun fikk sterk kritikk fra deler av sitt eget miljø. En gruppe mente at hun burde ekskluderes fra menigheten. Hun ble beskyldt for å gå antisemittenes ærend. Særlig sterke var de negative reaksjonene fra personer hun omtaler som kristensionister. Flommen av hatske angrep ble så ille at politiet ga henne voldsalarm.
Anne Sender skriver at i stedet for å være enøyd, må vi våge å se at konflikten mellom palestinere og israelere er mer sammensatt enn det begge sider gir inntrykk av. Det er en gammel jødisk tradisjon å si at en sak må sees fra sju sider før man kan si at man har et helhetlig bilde. Hun vil gi toøydheten en sjanse, se saken fra flere sider. Også den palestinske.
Det er det hun gjør når hun forteller om beduinerfamilier som har fått tomt på en søppelhaug i Jerusalem, eller om settlerfamilien som har flyttet inn i huset til en palestinsk familie. Eller når palestinerne som har fått ordre om at huset deres skal rives for å gi plass til jødiske nybyggere. Når hun ser hvordan palestinere daglig må gjennom et strengt kontrollregime, stå flere timer i kø om morgenen for å slippe gjennom muren og komme seg på jobb, skole eller sykehus på israelsk side.
Israelere kaller muren en sikkerhetsbarriere. Den ble påbegynt for ti år siden som beskyttelse mot palestinske selvmordsbombere. Palestinerne kaller den en adskillelsesmur. Den skiller ikke bare israelere fra palestinere, men også palestinere fra hverandre, der den går gjennom olivenlunder, landsbyer, åkrer og kvartaler. Sender ser det mange andre ikke evner å se: Like mye som muren stenger selvmordsbomberen ute, stenger den mye verdifullt jødisk inne.
Muren er blitt Vestens fremste symbol på krigen mot islam, skriver Sender. Opplevelsen av muren vekker så sterke følelser at den stimulerer til en radikalisering som nærmer seg Israel-hat og antisemittisme. Det blir lett for mange å hoppe fra slagordet «end the occupation» til «end the racist sionist state». Muren gir et ensidig bilde av Israel som kun okkupant.
Anne Sender ser det som den konservative regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu åpenbart ikke ser, nemlig at muren er til stor skade for Israel. Men også for jøder over hele verden. Helt urettferdig må norske jøder stå til rette for det israelske politikere foretar seg, selv om de overhodet ikke har noe ansvar for det. Mye av det som skjer i Israel, fyrer opp under antisemittiske holdninger som ligger skremmende latent i deler av befolkningen. Det er også påfallende hvordan israelske myndigheter på sin side, tidvis også den israelske ambassaden i Oslo, setter et likhetstegn mellom kritikk av israelsk politikk og antisemittisme.
Det mosaiske trossamfunnet i Norge er bitte lite, og består i dag ikke av mer enn 2000 medlemmer. De har de siste årene opplevd angrep på synagogene både i Oslo og i Trondheim. Ferske undersøkelser forteller om jødiske skolebarn som blir mobbet og hetset på grunn av sin bakgrunn. I en undersøkelse fra 2012 forteller halvparten av de spurte om økt antisemittisme de siste ti årene. Først 70 år etter at norske jøder ble sendt til utryddelsesleirene i Tyskland, kom den offisielle unnskyldingen for at nordmenn var aktive i deportasjonene. Det tok også lang tid før det jødiske samfunnet fikk erstatning for de verdiene som ble tatt fra dem av nazistene under krigen.
Tross alt – flertallet av det norske folk er ikke selvopptatte hatere, skriver hun.
I disse dager er det 20 år siden Oslo-avtalen om en vei til løsningen av konflikten mellom Israel og palestinerne ble inngått. Mange har erklært avtalen for død og maktesløs. Små tegn til fremskritt i fredsforhandlingenemellom palestinske selvstyremyndigheter og Israel, gir ørsmå håp. Og tanken om en tostatsløsning lever fortsatt.
Den tror også Anne Sender på. Den krever sterk vilje, ledelse og evne til å finne pragmatiske løsninger. Etter sine opplevelser i Jerusalem og på Vestbredden, skriver hun: «Hvis Jerusalem skal være til velsignelse for jødene, kan det ikke være til fornedrelse for andre». Her er hun ved et kjernepunkt i konflikten.
Anne Sender har et budskap såvel kompromissløse israelvenner i Norge som ledende poltikere i Jerusalem burde lytte til.