Liernes siste sauebonde sendte denne uka sine siste sauer. Etter 30 års drift ga han opp kampen mot bjørnen. Bøndene frykter at regjeringen er det skumleste rovdyret de nå må hanskes med.

Mange bønder frykter Sylvi Listhaug og regjeringens landbrukspolitikk. Foto: Poppe, Cornelius, NTB scanpix

Stemningen blant midtnorske bønder er avventende. Bøndene har fått den landbruksministeren de drømte om – i sine verste mareritt. Mange frykter at den blåblå regjeringen og Sylvi Listhaug (Frp) skal rasere det distriktslandbruket vi kjenner. 2014 kan bli et skjebneår for norsk landbruk.

Men først til den vakre fjellbygda Lierne i Nord-Trøndelag. Kåre Stuenes er den siste som har drevet tradisjonell sauedrift i Lierne. På 80-tallet var det 60–70 sauebruk i kommunen, men etter at Lierne ble definert som kjerneområde for bjørn, har det gått fra vondt til verre. Stuenes forteller at han har mistet mer enn 1000 sauer og lam til rovdyrene. Denne uka hentet dyrebilen sauene hans for aller siste gang. Kåre Stuenes er bitter. –Storsamfunnet har bestemt at det ikke skal være mulig å drive med sau i Lierne, sier han. Det gjør noe med mennesker når fokuset flyttes fra å stelle levende dyr til å dokumentere kadaver. Det er ille å finne dyrene sine drept. Enda verre er det å finne skamferte dyr som ennå lever.

Så lenge jeg kan huske, har konflikten mellom sau og bjørn vært en het potet i Nord-Trøndelag. Lierne har vært den fremste kamparenaen, og bjørnen har satt sinnene i kok. Man kan saktens spørre om seigpiningen har pågått for lenge. Kanskje skulle man slått fast tidligere at så store konflikter som i Lierne, ikke var til å leve med. Det er lett å forstå at noen bønder er bitre på storsamfunnet. Uansett hvor man står i rovdyrkonflikten, så er det vemodig at siste kapittel i Liernes sauehold nå skrives. Det viser hvor radikalt og hvor raskt et levende landbruksmiljø kan endres.

De fleste bønder er nå like redd Sylvi Listhaug som de er for bjørn. Køen av skeptiske bønder er nok større enn køen av bønder som vil settes fri av Fremskrittspartiet. Mange frykter at regjeringen vil rokke ved grunnleggende forutsetninger for norsk landbruk. Listhaug har allerede pirket ved importvernet, selv om Venstre trykket på nødstoppen for reverseringen av ostetollen. Videre har Listhaug varslet en gjennomgang av markedsreguleringene, omdisponert dyrket mark og ønsket å svekke landbrukssamvirkets makt. Regjeringen har allerede begynt å se på endringer i den såkalte landbrukskommunismen, regelverket for konsesjon, odel, fradeling og pris. Det er ikke rart at bondeorganisasjonene skjelver, og klamrer seg til Kristelig Folkeparti og Venstre.

Men det er først når Listhaug legger frem forslag til jordbruksavtale vi får se hva regjeringen vil. Jordbruksforhandlingene viser om regjeringen legger opp til en blåblå revolusjon, eller om de nøyer seg med mindre endringer. Norske bønder har i åtte år hatt Senterpartiet i ministerstolen, og en bedre venn kan de knapt få. Kanskje har den vennen vært for god. Den sterke reduksjonen i gårdsbruk har gått fint uten Fremskrittspartiets hånd på rattet. Kritikerne mener at landbruket har vært for konserverende, og lite åpen for nødvendig modernisering. Norsk landbruk hadde stått seg på nytenkning, og et enklere og mer forståelig regelverk.

Usikkerheten i næringen er til å ta og føle på. Mange bønder sitter på gjerdet. Skal de eller skal de ikke våge å investere? Regjeringens neste trekk vil bety mye. En modernisering og forenkling av landbrukspolitikken vil av mange bli tatt godt imot. Men ideologisk motiverte kjepphester fra regjeringens side er neppe det klokeste. Det norske distriktslandbruket er lite egnet for storstilt liberalisering. Verden trenger mer mat, også lokalprodusert. Selv om regjeringen ønsker å fjerne landbrukspolitikken fra distriktspolitikken, så er sammenhengen vanskelig å overse. De levende bygdene er viktig for landsdelens sjel. Det er tydelig for alle og enhver at Trøndelag gror igjen.

Det er mye norsk landbruk opplever som truende, både av rovdyr og regjeringer. Den viktigste kampen står likevel om landbrukets legitimitet. Stadig færre har et personlig forhold til bønder. I tidligere generasjoner hadde vi det alle. Om vi ikke var oppvokst på gård, så hadde vi gjerne en slektning vi ble sendt til. Hesjet høy, satte poteter, ga flaske til kopplam og gråt modige tårer når det samme lammet skulle slaktes. Stadig flere tror at pølsene kommer fra frysedisken og at brune kuer melker sjokomelk. Sylvi Listhaug har igjen gitt økt interesse for landbrukspolitikk. Om ikke annet så er det en gladmelding til landbruket.