OSLO: Norge skulle til månen, men rotet seg bort. Fortsatt er de viktigste tiltakene i klimapolitikken lost in space.

Skal Norge glemme Mongstad og igjen satse på karbonfangst og – lagring? Eller skal vi satse på fornybar energi? Denne uken presenterte Mijødirektoratet tall som viser at Norges kutt av CO2-utslipp ligger langt bak ambisjonene i klimaforliket i Stortinget. Noe må gjøres. Det må skje raskt og utslippskuttene må være virkningsfulle.

Både regjeringen og Sintef inviterte torsdag til samtaler i Oslo om klimapolitikk. Rasmus Hansson, Miljøpartiet de grønnes eneste stortingsrepresentant, var på begge møtene. Han sa foraktelig om regjeringens dialogmøte at der var det 100 mennesker som har møttes hundre ganger før, uten at de har gjort noen verdens ting for det globale klimaet.

Sintef forvalter teknologi som kan brukes for å få ned klimautslippene. Forskningsstiftelsen har vært sentral i arbeidet med karbonfangst og – lagring på Mongstad. Dette ilandføringsstedet og gasskraftverket i Hordaland ble av daværende statsminister Jens Stoltenberg utpekt som Norges månelandingssted. Men Mongstad ble en fiasko. Det var ikke Sintefs skyld. Derimot er det ikke helt urettferdig å legge ansvaret for resultatet på avtalen som ble inngått mellom Statoil og staten.

Mens det fortsatt pågår fordeling av skyld, stiger utslippene og den globale temperaturen. Regjeringen Solberg har verbalt tydelige ambisjoner i regjeringsplattformen. Hva som konkret skal gjøres, har regjeringen til nå sagt lite om. Olje- og gassproduksjonen er én av utfordringene som må løses. Skal det fraktes elektrisk kraft fra land for å få ned utslippene på offshoreinstallasjonene? Og skal Norge bite i seg fiaskoen på Mongstad og igjen satse på karbonfangst?

Sintefs klimadirektør Nils A. Røkke mener karbonfangst og elektrifisering kan ses under ett. Røkke mener det går an å fyre opp gasskraftverket på Kårstø, rense utslippene og sende den elektriske kraften til den planlagte utbyggingen på Johan Sverdrup-feltet og til de andre feltene på Utsira-høyden. Røkke understreker at det ikke er teknologien det står på. Men det må gjøres lønnsomt for industrien å kutte utslipp.

Sintef-seminaret ga en forsmak på en diskusjon som vil ta mye oppmerksomhet: Skal Norge satse på karbonfangst og – lagring i Norge eller i andre land? For det globale klimaet er den revnende likegyldig om utslippet skjer her eller der. For verdiskaping, ringvirkninger og klimaregnskap er det derimot avgjørende hva som er adressen og nasjonen. Jørgen Randers, norsk klimapolitikks grand old man, kaster frem følgende ikke helt ukontroversielle idé: Ta et beløp fra bistandsbudsjettet, for eksempel åtte milliarder kroner, send pengene til Sør-Afrika slik at landet kan bli kvitt utslippene fra et av verdens største punktutslipp av CO2. Dette kan kanskje være Frp-metoden? Miljøorganisasjonen Zero har et mindre kontroversielt forslag: En internasjonal anbudsrunde, der Norge legger på bordet en sum til det beste prosjektet.

Norge blir ikke først med karbonfangs- og lagring. Vi er i det hele tatt ikke best i klimasammenheng. Men vi viser noen ganger at tiltak virker. Det er på grunn av en saftig bunt med fristende gulrøtter at Norge har verdens mest elektrifiserte bilpark. Det blir vanskeligere når tankegangen fra gratis bomring, årsavgift, parkering, ferje og fritt frem i kollektivfelt skal overføres til større skala. Men det går an det også, hvis det er vilje til stede.

Karbonfangst, enda flere elbiler, eller fornybar energi? Svaret bør være ja takk, begge deler. Og enda mye mer.