For mye ros er neppe et problem, enten du vasker toaletter på sykehjem eller er toppleder. Men kvinner som roser hverandre i sosiale medier er plutselig blitt det.

Jeg har aldri følt meg så usynligsom da jeg jobbet som renholder i kommunen. Unnskyldte at jeg var til, der jeg gikk med moppen. Hvor er heiagjengen når du virkelig trenger en? Jeg kan ikke huske at noen klappet meg på skulderen den gang. Renholdsvikarer var åpenbart ikke gruppen man brukte mest lederstøtte på.

Selv om jeg har hatt ulike jobber, så har opplevelsen vært den samme. Manglende tilbakemelding har vært et tilbakevendende tema. Jeg har til gode å treffe en kollega som synes han blir verdsatt nok. Arbeidsmiljøundersøkelser viser at dette er ganske allment. Noe av det de ansatte savner mest, er tilbakemelding på jobben de gjør. Det betyr det mye for trivsel, innsats og sykefravær. Dette vet de gode lederne.

Vi hungrer alle etter oppmerksomhet og tilbakemelding. Sosiale medier er blitt en kjærkommen arena. Her kan vi rose og dele ut smil, helt uten forbehold. Skryte av andre og snikskryte av oss selv. Innimellom lar jeg meg irritere av overdrevent positive folk. Jeg har noen av dem på Facebook. Som elsker jobben sin, som har verdens beste kjæreste og som synes alle er fine. Av og til vil må jeg stoppe meg selv fra å kaste kulepenner og binderser på skjermen. Men som oftest synes jeg det er hyggelig.

Den siste uka har kommentarspaltene handlet om at noen norske damer, kall dem gjerne elitedamer, omtaler hverandre i særdeles rosende ordelag på sosiale medier. Debatten blomstret opp i kjølvannet av at Hewlett Packard Norge-sjef, Anita Krohn Traaseth, ga ut boka «Godt nok for de svina». Traaseth har med sin personlige lederstil gitt toppledere et ganske annet ansikt enn næringslivets mange Angela Merkel-aktige skikkelser, og hylles grundig for det. Komplimentene og de språklige blomstene de strør om seg, er 14 år gamle jenter verdig.

Denne sjargongen blir ikke sett på med bare blide øyne. De positive damene har også valset inn på arenaer som ikke akkurat oser av hygge. Kommentarfelt på nett bidrar i liten grad til å bygge opp selvbildet til folk. På Twitter skal du gjerne skrive den frekkeste kommentaren, den mest bitende karakteristikken og den spisseste spissformuleringen. Det er da du blir delt, retweetet og får overskrifter. Så kommer altså disse karrieredamene her og skryter og roser, og heier på hverandre med hjerter, smilefjes og hurrarop. Fysj så ekkelt. Til og med jeg som bruker smilefjes i annenhver setning selv, også i brev til Skatteetaten, synes dette blir litt i overkant. Må de være såååå positive?

Rosa sukkerspinn, fordummende, ekskluderende, «smilefjesking». Ikke er de så rause som de skal ha det til heller. Kritikerne synes dette er mer enn bare litt dumt, og noen poeng har de. Ros er lite verdt hvis det ikke er ektefølt og begrunnet. Koseprat må ikke fortrenge viktige diskusjoner. Enighetstyranni er usunt, uansett hva den store enigheten måtte dreie seg om. Det er en grunn til at jeg skyr alt av paroler, demonstrasjoner og tog. Men er de rosende damene et problem? Min erfaring er at de menneskene som er rausest på rosen, også er best til å gi konstruktiv kritikk.

Helst skulle vi vært selvgående, kritiske individer som gikk på egen motivasjon, uten å bry seg om hva andre mente. Men ikke se på meg. Jeg gleder meg over det minste klapp på skulderen, soler meg i rosen, men går i kjelleren av den minste lille kritikk. Og ros er som dop. Det blir aldri nok. For noen betyr det også masse. Fra kvinnelige gründere får vi ofte høre hvor mye støtte fra andre betyr for dem - kall dem gjerne heiagjenger. Noen av heiaropene er både fjåsete og klissete, men det fungerer for dem.

I den store sammenhengen er det et større problem at vi er for lite flinke til å rose de rundt oss, enn at noen karrierekvinner er for flinke til det. Alle trenger vi å bli sett. Men vi har en tendens til at å rose oppover. Det er neppe tilfeldig at jeg aldri har fått så lite ros som da jeg vasket på sykehjemmet.

Det er nok lettere å rose karrierekvinnene på Facebook, enn å si noen hyggelige ord til vaskedamen på jobben. Men viktigere er det ikke.