Verden går til helvete, men ungdommen er mer opptatt av lekser, shopping og trening. Må vi stole på at oldeforeldrene tar klima-kampen for oss?
Forrige uke ble den årlige ungdomsundersøkelsen lagt frem. Den fastslår nok en gang at dagens unge er «Generasjon skikkelig». Ikke røyker de, og ikke drikker de. De bruker mye tid på lekser, og trener som de alle var toppidrettsutøvere. At ungdommen ikke bruker dagene sine på å røyke hasj i Lamoparken er vi vel alle glad for. Men er det bare jeg som savner litt engasjement og ungdomsopprør? Saker som fortjener et opprør står i kø.
Det er likevel en sak som skiller seg ut. FN-rapportene om klima kommer nå tett som hagl og slår fast det nesten ingen lenger benekter; klimaendringene er menneskeskapte. Vi kan vente oss mer ekstremvær og mindre naturmangfold, dårligere helse og svekket matberedskap. Sprengstoff nok til at unge og gamle burde gå i gatene og storme barrikadene. Klimaendringene rammer både folk og dyr, og truer selve livsgrunnlaget vårt. Problemene som kan hemme jordbruk og matproduksjon, er i seg selv grunn god nok til å lenke seg fast i nærmeste bensinbil. Avisene skrev med krigstyper at hvithaien kan komme til norske farvann, men selv ikke utsikten til å få Haisommer i Ringvebukta er nok til å vekke oss opp av miljødvalen.
Verden går til helvete, men hvor går så ungdommen? De er flinke og gjør som Lisa, de tripper så glad til skolen. De går til treningsstudio og de går på shopping. Trøsteshopping har kanskje en effekt på kjærlighetssorg, men virker dårlig på menneskeskapte klimaendringer. Vi vet så godt at det er vi rike i den vestlige verden som har skylda. Det er vår grenseløse vekst og vårt uanstendig høye forbruk som er hovedårsaken til at kloden vår ikke tåler stort mer. Men opprøret lar vente på seg. Bortsett fra noen lederartikler og obligatoriske pekefingre fra miljøorganisasjonene, har det vært taust. Til Adresseavisens debattsider har det ikke kommet ett eneste bekymret klima-innlegg. Vi er mer opptatt av at det er så mye bilkø på vei til hyttene våre i påsken, at vi må ordne oss med egne hyttebiler. Vel å merke hvis vi får oppvarmede garasjer til dem. Miljøvernminister Tine Sundtoft advarte mot å la pessimismen ta oss. Hun har lite å frykte. Hadde jeg sett så mye som et snev av pessimisme rundt meg, så hadde jeg kanskje blitt litt mindre bekymret.
Da vekker det et aldri så lite håp at to eldre amerikanske damer, Shirley (91) og Hinda (84), nylig tok turen innom Trondheim. De voksne damene reiser verden rundt, ikke for å slåss for honnørrabatten som norske pensjonister, men for å demonstrere mot økonomisk vekst og for miljøsaken. De er hovedpersonene i den trønderske dokumentarfilmen «Opprørske oldemødre», laget av trondheimsregissøren Håvard Bustnes. Denne uka får det norske kinopublikummet stifte bekjentskap med oldemødrene, som har vært arrestert tolv ganger for sin aktivisme. På sin vei møter de alt fra hjemløse mennesker til studenter, makroøkonomer og dollarmilliardærer på Wall Street.
Filmen byr på flere viktige perspektiv. Forfatteren Marta Breen kritiserte nylig dagens unge for å være snille og konforme. De er mest opptatt av baking og familieliv, ikke å gjøre opprør, påpekte hun. Med klimasaken som bakteppe er det lett å se at hun har et poeng. Mens de unge er opptatt av seg og sitt, ser vi to gamle damer som er bekymret for oldebarnas fremtid. De gamle damene stiller spørsmål ved om den eneste løsningen er å shoppe og forbruke mer. Det kan nesten se slik ut. –Vi har en krise gående, og folk bare shopper, sukket 91-år gamle Shirley.
FNs klimaeksperter gir oss et halmstrå. Selv om fremtidsutsiktene er dystre, så er det ennå håp. Men da må vi handle, og vi må handle raskt. De opprørske oldemødrene viser at det aldri er for sent å engasjere seg.