Sikkert som fraulukta

Jordbruksoppgjøret er et like sikkert vårtegn som fraulukta. Det forhandles både om prisen bøndene får for varene sine og en rekke ulike tilskudd. I dag vil bondeorganisasjonene legge frem sine krav til landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp). Det eneste som er sikkert er at bøndene vil kreve økte inntekter. Selv om inntektene i jordbruket er bedret, mener bøndene at de tjener for dårlig. Det provoserer sindige bønder at landbruksoppgjøret presenteres i milliarder, mens lønnsoppgjørene ellers handler om kroner og øre per time. Timelønnen i landbruket er neppe den høyeste.

FNs klimapanel har gitt bondeorganisasjonene gode kort på hånden, og det er all grunn til å tro at de brukes for alt de er verdt. Klimapanelet mener at verdens matproduksjon kommer til å ta alvorlig skade av klimaendringene. Avlingene vil bli redusert, men med befolkningsvekst trenger vi mer mat. En konsekvens burde være økt matproduksjon og større selvforsyning. Denne ambisjonen deler en enstemmig næringskomité på Stortinget, men det er vanskelig å se at politikken de vil utøve drar i samme retning. De er kanskje enige om målet, men striden står om virkemidlene. Spørsmålet er om klimaargumenter appellerer til en statsråd som tidligere har avvist menneskeskapte klimaendringer.

Regjeringen har sendt ut mange prøveballonger, ikke alle er like godt mottatt. Et av Listhaugs forslag var å oppheve reglene som hindrer salg av melkekvoter over fylkesgrensene. Det kan kanskje virke fornuftig å produsere melk der det er mest lønnsomt. Men en sentralisering av melkeproduksjon er ikke like smart hvis man vil utnytte beiteressursene i hele landet. Kua melker mer når den står på bås og spiser importert kraftfôr og palmeolje fra Brasil. Selv om det globale regnskapet er aldri så fornuftig, så produserer kua litt mindre når den spiser gress som er så kortreist at det er kua som kommer til gresset. Hvis bøndene kun premieres etter produksjon, mister de initiativet til å utnytte eget gress. Bøndene er lik oss andre, de vil tjene penger på jobben sin. For bøndene er derfor økt lønnsomhet i beite og grovfôr et viktig krav. Det er et spørsmål som burde engasjere langt flere enn partene i jordbruksforhandlingene. For selv om noen sikkert liker tanken på å bli kvitt lukta, så kan vi vel ikke sende frauet til Brasil?

Jordbruksavtalen blir ofte omtalt som så kompleks at selv Vårherre sliter med å forstå den. Det som kompliserer mest er hvor ulikt landet vårt er. Mange av tiltakene i jordbruksavtalen skal kompensere for ulemper. Det er både billigere og mer effektivt å drive jordbruk på Jæren enn i Budalen. Det betyr ikke at jordbruk i Budalen er uten verdi. Landbruksorganisasjonene er nok mest bekymret for om dagens regjering deler dette synet. I regjeringsplattformen ønsket de å skille landbrukspolitikken fra distriktspolitikken. Det er nok lettere sagt enn gjort. Distriktslandbruket er viktig for ressursutnyttelse, bosetting og kulturlandskap. Utenfor Trondheim bor hver fjerde sørtrønder på en landbrukseiendom.

Bøndene hadde ikke drømt om å få en Frp'er som sin øverste sjef. Likevel har Bondelaget tatt statsrådsskiftet med stoisk ro. En kunne vente seg dommedagsprofetier og sinte bønder i gatene, men de har valgt å være positive inntil det motsatte er bevist. Det kan vise seg å være en lur strategi. Allerede 5. mai vet vi fasiten. Da legger staten frem sitt tilbud. Er Frp i regjering så skumle og bondefiendtlige som mange fryktet? Hvis bøndene finner statens tilbud uakseptabelt, finnes en nødhavn. Regjeringen har ikke flertall bak seg, og det gjelder i høyeste grad i landbrukspolitikken. Dersom partene ikke kommer til enighet, behandles jordbruksavtalen i Stortinget. Bøndene føler nok at de har både flere og bedre venner der enn i regjeringen. Kristelig Folkeparti og Venstre er blitt bøndenes livbøye, og i opposisjon gjør også Arbeiderpartiet sine hoser grønne, bokstavelig talt.

Mange blir overrasket om årets jordbruksoppgjør viser seg å bli vårens vakreste eventyr.