Saken oppdateres.

Jeg kommer aldri til å glemme dagen etter valget 10. september. Over oss i sentralredaksjonen flimret nyhetene på store tv-skjermer som hang i taket. Plutselig brøt et dramatisk bilde inn på den ene skjermen. Et fly styrtet mot en skyskraper i New York. Jeg trodde det var en ny katastrofefilm.

Så kom det et fly til, og det så ut som om det fløy rett gjennom tvillingtårnene på World Trade Center. Selve symbolet på vestlig kapitalisme kollapset i flammer, røyk, støv og vi så mennesker som kastet seg ut av vinduene mens tårnene falt.

Da skjønte vi at dette var virkelig. Det var bare å rydde avisen til neste dag, og vi husket å sette av litt plass også til det norske valget. I en verden som var lamslått over terrorangrepet som tok nær 3000 liv, ble et valg i en av verdens roligste kroker tross alt smått.

Egentlig var det historisk. Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1920-årene. Partiet fikk bare 24,3 prosent av stemmene. KrF-leder Kjell Magne Bondevik skulle danne ny regjering. I skyggen av terroren fikk han til slutt forhandlet frem en regjering med KrF, Høyre og Venstre. Først 19. oktober kunne Bondevik tiltre som statsminister.

Krisevalg for Ap

Da hadde presidenten i USA, George W. Bush, erklært krig mot terror. Det var den islamistiske organisasjonen al Qaida som stod bak angrepene. Nato tok for første gang i bruk paragraf 5 i charteret sitt. Den sier at et angrep på én av Nato-partnerne er et angrep på alle. Støttet av Storbritannia begynte USA 7. oktober å bombe Afghanistan, der al Qaida hadde sine skjulesteder.

Noe av det første Bondevik gjorde som statsminister, var å erklære støtte til USA og tilby militær bistand. I løpet av høsten 2001 og vinteren 2002 kom stadig flere norske styrker med i Bush sin krig mot terror i Afghanistan. Vi har mistet ti soldater der. Jeg har selv opplevd angsten ved å ha sønner som soldater i konfliktområder der Norge har vært involvert - først i Afghanistan, senere også Irak og Mali.

Møte med soldatsønn i Afghanistan

11. september 2001 vil for mange bli stående som den dagen terroren kom til Vesten. Men slik var det ikke. Europa har opplevd mye terror fra 1960-årene, men da var den som regel «hjemmeavlet». Det var aksjoner fra separatistiske organisasjoner, som ETA i Spania, IRA i Storbritannia, og det var terror rettet mot gamle kolonimakter. Venstreradikale grupper gjennomførte blodige aksjoner i Tyskland og Italia.

Etterhvert fikk mye av terroren tilknytning til konflikten i Midtøsten. En gruppe som kalte seg Den japanske røde armé slo i mai 1972 til mot Lod-flyplassen ved Tel Aviv. 28 mennesker ble drept. Jeg kom som ung kibbutz-frivillig til denne flyplassen et par uker etter massakren og møtte et oppskaket samfunn med tungt bevæpnede soldater overalt, på vakt mot ny terror.

Den kom. 5. september samme år gjennomførte den palestinske grupperingen Svart September en gisselaksjon mot israelske idrettsfolk i OL i München. Jeg husker fortvilelsen og sinnet blant kibbutznikene, og at israelske fly bombet landsbyer i Libanon og Syria som gjengjeldelse. Jeg så hvordan vold skaper død, frykt og ny vold.

På tampen av et langt yrkesliv som journalist, ser jeg at terror er blitt et slags gjennomgangstema for meg. Aksjonene mot uskyldige sivile har preget nyhetsbildet i flere tiår. På 1980-tallet var det en rekke angrep i Paris. Det skremte både parisere og turister, og jeg ble sendt til metropolen for å skrive om det. På et sykehus møtte jeg et av ofrene for en bombe som grupper med tilknytning til palestinerne fikk ansvaret for. Jeg følte sterkt hvor tilfeldig terror rammer.

Hvor mange soldatkister tåler vi?


22. juli 2011 måtte vi oppleve et grufullt anslag også her i landet. Regjeringskvartalet og Utøya. 77 drept, også barn, mange skadet for livet. Angrepene var begått av en av våre egne, en på ytre høyre fløy. Det ideologiske oppgjøret med hans tankegods har vi ikke tatt.

Som journalist og samfunnsborger blir man både sint og skremt over en ondskap som kun har som sin hensikt å skape frykt og splittelse. Jeg har prøvd å forstå årsakene til terroren, men også advare mot motreaksjoner som reduserer friheten og demokratiet vi elsker, og som terroristene hater. Jeg fulgte rettssaken mot Anders Behring Breivik for Adressa. Han hadde et blikk det ikke gikk an å fange, og satt med et uutgrunnelig smil mens ofrene for hans ugjerninger vitnet med fryktelige beretninger. Det var ikke til å fatte.

De siste årenes terror både i Europa og i en del muslimske land, er begått av ytterliggående islamister med tilknytning til IS. Terror er blitt en del av vår hverdag. Mange, også kolleger i mediene, mener at vi bare må leve med dette.

Ledere på grensen

Jeg er ikke enig.

Vi skal gi de skyldige strenge straffer. Vi kan forsvare oss ved å forebygge. Det meste av terroren i dag er utført av islamister. Vi må gjøre mer for å hindre radikalisering. Vi må støtte forhandlinger mellom partene i konflikter som avføder terror. Vi må styrke internasjonalt samarbeid for å spore opp mistenkelige personer, men uten å få overvåkingssamfunn. Vi må demme opp for hat og marginaliserende fordommer.

Spania og Storbritannia klarte å få slutt på baskisk og nordirsk terror. De gjorde det ved forhandlinger og ved å fjerne kilden til konflikt. Dagens islamistiske terror er mer kompleks i sitt opphav enn den «gammeldagse». Klarer verdenssamfunnet å løse krisen i Syria og konflikten mellom palestinere og israelere, vil mye av terrorens bakgrunn være fjernet. Men det ser ikke lyst ut akkurat nå.

Vi må likevel ikke gi opp.

Andre kommentarer av Siri Wahl-Olsen

Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?