Det er et smertefullt spørsmål og svaret er umulig å gi. Men når nesten alle norske styrker trekkes ut av Afghanistan fra årsskiftet, må vi våge å summere opp. Regjeringen skal sette ned et utvalg som skal foreta den offisielle evalueringen, og arbeidet vil ta et helt år. Mandatet er ikke klart, men det er naturlig at både den militære og humanitære innsatsen skal vurderes.

Hva gikk bra og hva kunne vært gjort annerledes? Det fundamentale spørsmålet som mange blant folk flest har stilt seg, særlig hver gang en norsk soldat kom hjem i kiste, har vært: Hva har vi helt borte i det fjerne fjellandet å gjøre? Hvilke interesser har det norske forsvaret å kjempe for i et land vi har så lite til felles med? Svaret er enkelt. Vi er og var i Afghanistan fordi vi er med i Nato.

I vår tradisjonelle oppfatning av Forsvarets rolle, deltar norske soldater i militære operasjoner bare når vår eksistens som nasjon settes på prøve. Vi er villige til å sende våre soldater ut i kamp for å kjempe for konge og fedreland, kvinner og barn. Ja, dø om så det gjelder, som det står i fedrelandssangen.

Under den kalde krigen hadde vi en klart definert fiende. Det var den kommunistiske verden med Sovjetunionen i spissen. Med Sovjets sammenbrudd og Berlin-murens symboltunge fall, måtte Nato orientere seg på nytt. Verden var i forandring, det samme var konfliktbildet. Natos nye doktrine ble «Out of Area»-tenkningen. Alliansens medlemsland måtte i fremtiden innstille seg på å forhindre, dempe og bekjempe konflikter i andre deler av verden. Slik engasjerte Nato seg på Balkan, i Irak, Afghanistan og senere Libya.

Bakgrunnen for «engasjementet» i Afghaistan var som alle vet terroraksjonen mot USA 11. september 2001. Da ble artikkel fem i Nato-pakten aktivert, den som sier at et angrep på et medlemsland er et angrep på alle alliansepartnere. Det var en klar oppfatning om at terrornettverket Al-Qaida stod bak, og at angrepet var orkestrert fra Afghanistan. Fienden skulle tvinges ut fra sine huler og elimineres, slik det lød i daværende president George W. Bush' krigerske ordbruk.

På norsk side er det bred enighet om å slutte seg til militære operasjoner i utlandet bare hvis det også er gitt et klart FN-mandat. Dette var grunnlaget for Norges innsats i landet. Fra en begynnelse med et fåtall militære rådgivere, minesøkere og spesialsoldater før 2001 var omme, var den norske innsatsen på det meste 550 soldater i Afghanistan. Vi mistet ti av dem, mange kom hjem med livsvarige skader. Men flertallet av de 9000 norske kvinner og menn som har vært med, kom velberget hjem. Hvilke usynlige sår de kan ha fått med seg, vet vi ennå lite om.

Nå er alle norske kampenheter ute av landet, men vi har fortsatt 180 personer som driver rådgivning og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. Utenriksminister Børge Brende (H) sa nylig at vi trolig blir stående med en liten styrke ut 2015, avhengig av hva den nye presidenten i landet vil avtale med USA og Nato. Norge vil også fortsette den humanitære innsatsen og gi 750 millioner kroner i bistand i året frem til 2017.

Begrunnelsene, eller narrativene, for at Norge engasjerte seg militært i Afghanistan, er mange. De har skiftet etterhvert som forholdene har endret seg. Etter 11. september var det ukontroversielt at Norge skulle delta i kampen mot terrorisme. Al-Qaida måtte ikke få ha en fri havn i det Taliban-styrte Afghanistan.

Taliban ble styrtet fra makten, det ble satt inn et nytt styre i landet, og jakten på Al-Qaida endte til slutt med drapet på lederen Osama bin-Laden. Dermed skulle oppdraget være gjennomført. Men sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg. Nå ble begrunnelsen endret til at man skulle stabilisere og gjenoppbygge det krigsherjede landet. Det skulle utvikles et nytt demokrati, kvinner skulle få rettigheter, jenter skulle få gå på skole, helsetilstanden skulle bedres.

I norsk politisk retorikk virket det etterhvert som om hele vårt engasjement var en gedigen humanitær operasjon. Det er hevet over tvil at flere jenter går på skole, helsevesenet og infrastrukturen er blitt noe bedre, og det er faktisk gjennomført et tilnærmet demokratisk valg. Nå trekker Nato seg ut og det er tid for å slikke sår. Al-Qaida er etter alt å dømme ute av Afghanistan, men islamsk fundert terrorsime er ikke død.

Jeg spurte en gang tidligere forsvarsminister Grethe Faremo (Ap) hva hun tenkte om å ha ansvaret for å sende norske soldater ut i krigen. -Jeg tenker ofte på om det er verdt det, sa hun. Noe annet svar kunne hun ikke gi. For alle de som ofret så mye og de som mistet sine kjære, må vi leve med at svaret er åpent.