Det har lagt seg en askesky over den katolske kirke. Sikten er blitt såpass dårlig at journalistene ikke ser forskjell på voksne og barn, homofili og pedofili, voldtekt og kjærtegn.
Ved å stå offentlig fram har pater Pollestad gitt presse og publikum en mulighet til å diskutere grensene mellom overgrep og uønsket seksuell tilnærming.
Reidar Voith var ingen mindreårig korgutt da han sjekket inn på dobbeltrom på Høvringen sammen med pater Kjell Arild Pollestad. Han var en voksen mann som verken fysisk eller verbalt burde ha noen problemer med å avvise en uønsket fysisk tilnærmelse ved sengetid. Pollestads generelle intelligens er uomtvistet, han burde ha vett nok til å skjønne at skjevheten i forholdet mellom mentor og elev er grunn god nok til å holde kjærtegnene for seg selv.
Slik kunne denne nesten 20 år gamle saken vært behandlet; som en påminnelse til dem begge om at de både er forpliktet til, og i stand til, å beskytte sin egen integritet. I stedet er den dobbelte inkvisisjon koplet inn, først den katolske, så den journalistiske. Resultatet er at offentligheten sitter igjen med et inntrykk av at kirken har beskyttet en voldtektsmann ved å forvise ham til et kloster i Paris. Ved å stå offentlig fram har pater Pollestad gitt presse og publikum en mulighet til å diskutere grensene mellom overgrep og uønsket seksuell tilnærming. Makter vi det, i støyen fra overskriftene og de kategoriske påstandene om at offeret alltid har rett?
Virkelige ofre for seksuelle overgrep har kjent avmakten i først å bli krenket, så å bli mistrodd. Denne avmakten er sykdomsfremkallende og kan i ekstreme tilfeller være dødelig. Likevel er det også en makt i offerrollen som lett kan misbrukes. Den underordnede er i utgangspunktet i en svakere posisjon, men har samtidig definisjonsmakten: Var dette flørt eller uønsket seksuell tilnærmelse, en frisk replikk eller mobbing? En leder er nesten forsvarsløs når beskyldningene om mobbing eller seksuell trakassering kommer. Det er langt fra sikkert at Ingunn Yssen ble mobbet fordi hun var gravid, men selv ikke Gerd-Liv Valla kunne stå imot kraften i påstanden, så lenge VG gjorde den til et faktum.
Reidar Voith sto fram i Tønsbergs Blad og VG og erklærte at han har «bodd ti år i helvete og vet hvordan det er der». Men enten har han fortiet virkelige overgrep, eller så har han bygget seg sitt eget helvete på svært sviktende fundament. Pollestad har naturlig nok en mer uskyldig versjon av hva som foregikk mellom de to på hotellrommene i Gudbrandsdalen og Roma, men selv om vi legger Voiths versjon til grunn, gjorde biskop Bernt Eidsvig utvilsomt rett når han ikke oppfattet hendelsene som straffbare forhold, men som «en sak mellom to voksne».
Det er ikke en gradsforskjell på biskop Georg Müllers misbruk av et barn og Reidar Voits påstand om at han ble forsøkt voldtatt, men en vesensforskjell. En av pressens viktigste oppgaver er nettopp å sortere informasjon etter vesentlighet. Når en sak dominerer nyhetsbildet, er det ekstremt fristende å redusere maskevidden og lukke øynene for konteksten, men ved å løfte fram det uvesentlige, distraherer vi oppmerksomheten fra det vesentlige.
Den katolske kirke er en enorm organisasjon med et forkvaklet syn på seksualitet. Hvert eneste overgrep mot et barn som er i kirkens varetekt, er et slag mot selve kirkens fundament. Men det seksuelle spillet mellom voksne er noe ganske annet, selv om kirkens interne regler skulle forby lystenes oppfyllelse. Martin Luther gjorde narr av praksisen med å la de påstått sølibate prestene ha husholdersker, da han skrev: «Å la en mann og kvinne bo under samme tak og forby dem å ligge sammen, er som å sette ild til høyet og forby det å brenne.»
Den katolske kirke har en arkaisk kjønnsstruktur som tiltrekker seg homofile, men samtidig forbyr kirken dem å brenne. De som er åpne om sin legning, blir stengt inne eller støtt ut. Kjell Arild Pollestad har i skrift og handling utfordret sin egen kirkes homofobi. Det burde normalt gjøre ham til en helt hos de mange sekulære journalister, men i jakten på stadig nye katolske skandaler klarer vi ikke å skille mellom pedofili og homofili, mellom misbruk av barn og mislykket seksualitet blant voksne.
Ser ikke homosakens forkjempere at bruken av ordet «overgrep» om homofile tilnærmelser mellom myndige, skrur tiden tilbake til en situasjon som mange konservative både i den lutherske og katolske kirke ønsker? Ser ikke de som kjemper de virkelig misbruktes sak, at det ikke må være for enkelt å innta offerrollen? Går det an å være offer for et kjærtegn? Eller en plump og påtrengende seksuell invitt?
Asymmetri er et annet viktig ord. Idrettsledere står i et asymmetrisk forhold til utøverne, speiderlederne til speiderne, sjefer til underordnede, mentorer til prestestudenter. Spillet foregår ikke mellom likeverdige. Men begrepet er ikke entydig. I noen tilfeller, som mellom psykiater og pasient, er skjevheten så stor at seksuell tilnærming kan være straffbar. I andre tilfeller er forskjellen så liten at søt musikk gjerne må oppstå. Dirigenter går til sengs med solistene, byråsjefer med konsulentene. Også asymmetrien må kvalifiseres.
Bjugnsaken og Medhaugsaken burde ha lært oss å vokte vår egen journalistiske dyd: Sjekk alt. Ikke alle som sier de er ofre, er det. Da anklagen mot Jan Birger Medhaug kom, burde Valgerd Svarstad Haugland svart som biskop Eidsvig at det som foregikk, var en sak mellom to voksne personer. Det samme burde journalistene som fikk høre Reidar Voiths helvetesskildring ha sagt.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på Twitter.com/svelle
Diskuter denne saken
Innsendt av Morten F, 17.04.2010 18:53:02
Godt at noen klarer å holde tunga rett i munnen! Media kan lage en stor sak av noe veldig lite noen ganger, og det kan være vanskelig å skille begrepene, som du peker på her!
