Ifølge den gamle kirkekalenderen og primstaven ble helgenen Birgittas messedag feiret den 7. oktober.

Birgitta-skapet i Trondenes kirke har fremstillinger av Birgitta (med bok), jomfru Maria med Jesusbarnet og hennes mor Anna. Til høyre Birgittas datter, Katarina. Foto: Audun Dybdahl

På denne datoen ble hun kanonisert av paven i 1391. I 1969 ble imidlertid hennes minnedag flyttet til dødsdagen den 23. juli.

Siden også Trondheim har fått et birgittinerkloster på Tiller, kan det være på sin plass å se litt nærmere på denne enestående kvinnens liv og virke. Birgitta ble født i nærheten av Uppsala omkring 1303. Hennes far var den rike godseieren og lagmannen Birger Persson; hennes mor var i slekt med kongefamilien. I ung alder ble hun giftet bort til lagmannssønnen Ulf Gudmarsson. De bosatte seg på gården Ulvåsa i nærheten av Vadstena. Paret fikk ikke mindre enn åtte barn, fire av hvert kjønn. På 1330-tallet ble hun overhoffmesterinne hos dronning Blanka av Namur.

Birgitta organiserte familiens religiøse liv med fellesbønn og valfarter. Hennes første pilegrimsreise gikk i 1339 til hellig Olavs skrin i Nidaros. To år senere valfartet hun sammen med sin mann til apostelen Jakobs grav i Santiago de Compostela. Denne reisen ble en sterk spirituell opplevelse for de to. Da hennes mann døde i Alvastra kloster i 1344, kom det et vendepunkt i Birgittas liv. Hun tok gifteringen av fingeren, fordelte storparten av sine eiendeler og henga seg til et liv i bot og bønn. Birgitta fikk nå åpenbaringer fra Kristus, der han kåret henne til sin brud og talerør på jorden. For at visjonene skulle forstås og tolkes på riktig måte, skulle hun ta kontakt med magister Mattias. Birgitta ble boende på Alvastra, der hun hadde nær kontakt med den nevnte magister og to skriftefedre som begge het Peter Olofsson fra henholdsvis Alvastra og Skänninge. Birgitta gjenga sine åpenbaringer til Peter fra Alvastra, som skrev dem ned på latin. For å unngå teologiske feilgrep, ble nedtegnelsene kontrollert av høyere geistlige. Birgittas åpenbaringer er ikke lærde teologiske fremstillinger med hyppige referanser til Bibelen eller kirkefedrene, de er mer praktiske og konkrete, ofte med utgangspunkt i misforhold i samfunn og kirke. Med tiden skulle Birgittas himmelske åpenbaringer fylle flere store bind med 1400 sider tekst.

I 1345 skjedde det en viktig begivenhet i Birgittas liv. Kristus åpenbarte seg for henne på Vadstena slott og dikterte henne de 31 reglene, Regula Salvatoris, som skulle være rettesnor for det kloster Birgitta fikk i oppdrag å stifte. Selv om reglementet var diktert av Kristus selv, var det ikke uproblematisk, da kirkemøtene i 1215 og 1275 hadde fastslått at det ikke skulle opprettes nye klosterordener. Birgittas orden måtte derfor etableres som en variant av en eksisterende orden. Klosterplanene kom et stort skritt nærmere konkretisering da kong Magnus Eriksson i sitt testamente av 1346 skjenket Vadstena slott til klosterprosjektet. Betydelige skatteinntekter fra Norge ble også øremerket til formålet.

Birgitta fikk en åpenbaring som gikk ut på at hun skulle reise til Roma og bli der til hun så paven (som på denne tid var i Avignon) og keiseren komme sammen. I 1349 reiste Birgitta til Roma for å etterkomme Kristi befaling og få sin nye klosterregel godkjent. Her ble hun resten av livet.

Birgitta foretok mange pilegrimsreiser både mot nord og sør innenfor det nåværende Italias grenser. I 1371 fikk hun en åpenbaring som sa at hun skulle reise til det Hellige Land. Med på pilegrimsferden 1372–73 fulgte blant annet hennes svenske skriftefedre og tre av hennes barn. På reisen fikk Birgitta mektige åpenbaringer i Jerusalem og Betlehem som blant annet fikk betydning for hvordan Jesu fødsel ble fremstilt i kunsten. Det var en krevende reise og kort etter hjemkomsten til Roma døde Birgitta den 23. juli 1373 i Casa di Sta Brigida, som i dag er moderkloster i ordenen. Hennes levninger ble fraktet over land til Danzig og videre sjøveien til Sverige. Etter sju måneder kom kisten til Vadstena og ble mottatt med stor begeistring der den 4. juli 1374.

I 1370 hadde Birgitta klart å få pave Urban V til å stadfeste hennes orden som en undergren av Augustins klosterregel, samtidig som det ble gitt tillatelse til å opprette kloster i Vadstena. Etter at hennes datter Katarina og en delegasjon av svenske geistlige hadde utøvd et visst politisk press, stadfestet en pavebulle i 1378 den nye organisasjonen. Birgittinerordenen skulle baseres på Augustins regel, men i enkeltheter organiseres etter Birgittas forskrifter. Høsten 1384 ble Vadstena kloster høytidelig innviet og ble etter hvert moderkloster til en rekke Birgitta-klostre i mange land. Klostre av denne ordenen skulle opprinnelig ha både nonner og munker. Birgitta ble kanonisert av pave Bonifacius IX 7. oktober 1391. Hennes datter Katarina ble saligforklart hundre år etter sin død og levninger av mor og datter befinner seg nå i det fløyelskledde skrinet man kan beskue i Vadstena kirke. I 1999 ble Birgitta utropt til skytshelgen for Europa.

På 1420-tallet ble det med biskop Aslak Bolts støtte besluttet å omdanne det tidligere benediktinerklosteret Munkeliv i Bergen til et birgittinerkloster. I Nidarosdomen var det et alter viet til Birgitta med et tilhørende jordegods, der Staup i Skogn var hovedgård. Birgittas festdag ble i Nidaros bispedømme feiret med graden semiduplex.

Etter reformasjonen ble klostrene i Sverige og Norge nedlagt, men ordenen fortsatte sitt virke i andre land. I 1911 grunnla Elisabeth Hesselblad en ny birgittinsk kongregasjon i Roma som senere fikk sitt hovedsete i Birgitta-huset. Nonneklosteret på Tiller hører til denne gren av birgittinerordenen.

mailto:audun.dybdahl@ntnu.no

Audun Dybdahl, professor emeritus, Institutt for historiske studier, NTNU