Fatima og Aswar som nå er på flukt – er de prakk eller er de en mulighet?

På flukt: - Det er ikke opp til noen annen å bestemme over våre egne holdninger. Det valget kan vi og bør vi treffe hver dag, skriver kronikkforfatteren. Foto: Åge Winge, Adresseavisen

Er de litt skumle eller er vi nysgjerrige på dem? Bli vi redde eller forventningsfulle? Vi skylder menneskene på flukt ei opprydding i egne holdninger.

Det foregår en dugnad blant folket. Over hele landet arrangeres små og store konserter og innsamlinger til støtte for mennesker på flukt. Det du nå skal lese er en av flere appeller holdt på et slikt arrangement på Støren kulturhus nylig. Jeg vil rette en stor takk til ungdommen, til drivkrafta, viljen og evnen dere viser til å få noe gjort. Det er ungdommelig initiativ som gjør at mange gode krefter nå samles for å bidra. Når jeg så får et spørsmål om å stille opp – så må jeg sjølsagt si ja til det. Vi vil jo gjøre vårt. Vi vil jo hjelpe dem.

Oss og dem er det jeg vil snakke om i dag. Vi får nå flere og flere historier og bilder som gjør det mulig for oss å få en viss forståelse for hvordan det er å være dem. Hvordan det er å kaste loss, forlate si utrygge havn og bokstavelig talt håpe at båten bærer fram til ei ny havn. Skal tro hva slags drømmer og håp disse reisende må ha midt oppi fortvilelse, frykt og flukt? Det skjer et stykke unna, men det kommer stadig nærmere. Når vi her på berget åpner lommeboka litt; ørene, øynene og hjertene enda mer, vil det helt sikkert være gode bidrag til mange som mangler alt. Det er likevel et faktum at vi ikke kan gjøre all verden for dem, der de er – på flukt. Men det vi kan gjøre noe med, det er hvordan vi sjøl forholder oss til det som skjer. Våre egne holdninger er hver og en av oss ansvarlige for.

Kreative bortforklaringer er en mye brukt metode for å holde ubehag på avstand. «Det er umulig for oss å løse dette. Vi har ikke mottak. Vi mangler boliger, vi har rett og slett ikke system som er gode nok for dette. Vi må forholde oss til vedtak, planer og beslutninger. For ikke å snakke om budsjetter. Dessuten har vi jo mer enn nok av egne uløste oppgaver. Og det er jo helt klart at det best er å hjelpe folk der de er …» Dette folkens – det ligner på kreative bortforklaringer. Ellers kan vi jo ty til «nokonannanismen». Noen må få gjort noe. Politikerne. De i EU, i Hellas, i Tyrkia, i Ungarn og i Tyskland. Ja, alle de andre. De i Røde Kors eller Flyktninghjelpen. Noen andre. Ei anna tilnærming er å ty til avmakt: Det nytter ikke uansett. Det hjelper jo ikke hva lille jeg gjør og tenker. Det er for stort, vondt, fælt og langt unna.

Men så: Når dagen kommer – og vi får nye naboer, kolleger eller kunder på butikken. Det er her vi virkelig kan gjøre en innsats – hver og en av oss. Og forberedelsene begynner nå. Min bakgrunn for å bli bedt om å holde en appell er at jeg i et par år har jobbet litt for to prosjekt i regi av Sør-Trøndelag fylkeskommune, Arbeidskraftsmobiliseringsprosjektet og Inkluderingsprosjektet. Jeg har pirket borti hvordan folk i ulike kommuner eller nabolag ser på nye innbyggere, nye tanker og de nye utfordringene som følger med.

Fatima og Aswar som nå har rømt landet sitt. Hva tenker vi om dem? Bryr vi oss? Har vi noe med det? Synes vi det er brysomt? Er de bare prakk? Eller klarer vi å se på dem med mulighet i blikket? Blir vi sinte, redde, omsorgsfulle eller forventningsfulle? Hva slags tilnærming vi velger, hvordan vi velger å se på Fatima og Aswar avgjør vi sjøl. Det er ikke opp til noen annen å bestemme over våre egne holdninger. Det valget kan vi og bør vi treffe hver dag.

Mange kjenner sikkert eventyret om Askeladden og de gode hjelperne. Han Per og han Pål gikk ut i skogen og skulle bygge et skip som gikk like godt til lands som til vanns og i lufta med. Så fikk de spørsmålet om hva de holdt på å bygge. – Trau! svarte de. Og trau ble det. Sagt på en annen måte – sier dere at det blir prakk, så er det prakk det fort kan bli. Sier dere at det ikke nytter, ja så kan det fort bli sant. Askeladden derimot han valgte en annen strategi. Da trollkjerringa spurte hva han skulle bygge, svarte han et skip som gikk like godt til lands som til vanns og i lufta med. Og med skipet skulle han segle til kongsgården og få kongsdattera og halve kongeriket. -Gjør det sa trollkjerringa, men husk: Skal du lykkes må du ta med de gode hjelperne som står langs vegen.

Vi er mange som plikter å hjelpe. Men la det ikke bare være av plikt. La det være med forventning og glede. Kjenn på hvor utrolig heldige vi er som lever her og som har en solid kultur for å brette opp ermene og stille opp når det trengs. Kanskje kan vi bli en av de gode hjelperne på vegen. Kanskje kan vi bli det mennesket som gjør en forskjell. Som smiler og sier hei. Som stiller opp som barnevakt eller reservebestemor. Som tar med ny ungdom på trening og på kamp. Som er nysgjerrig og interessert. Som ser muligheter framfor prakk.

Vi har godt av forespørsler det er umulig å si nei til. Med på vegen vil jeg gi dere et dikt av Olav H. Hauge som heter Den drømmen.

Det er den drømmen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal sparinga –

at drømmen skal opna seg,

at me ei morgenstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

kjersti@raus-norge.no