En velment kritikk av det norske helsevesen, basert på lårhalsbrudd.
Det skjedde for tre måneder siden og ble karakterisert som et komplisert brudd som krevde to operasjoner og ga meg et møte med det norske helsevesen som jeg har lyst til å dele med andre. Først og fremst er det inntrykk fra møtet med alle medpasienter som sitter igjen -. Jeg har fortsatt ikke forstand på hvilke lidelser de hadde, men de var nok både kompliserte og varige. Det var utrolig hvilke øvelser og treninger som mange gjennomførte, fra. hun som kom krypende på stolen sin fra tidlig om morgenen, til hun som alltid snakket om at hun skulle ikke gi seg før hun kunne stå oppreist i to høyder! Men etter hvert ble vi jo kjent med hverandre som medmennesker, ikke som kasus. Vi fikk utdelt våre medisiner på våre tilpassede sitteplasser. Jeg hadde ambisjoner om å lære meg navnene, men det lyktes dårlig. Men vi satt sammen og følte oss som en gruppe, og svelget piller pliktskyldigst, i mitt tilfelle uten å vite hva de skulle hjelpe for.
Hva slags folk var det ellers vi møtte på institusjonen: Det var de som skiftet fra dag til dag og som det derfor ikke var mulig å lære navnene på. De hadde ulike farger på trøyene sine, det anga litt om hvilken funksjon de hadde. Det kan være stygt å gi slike karakteristikker av pleierne – det er jo ikke deres skyld at de alle hadde ulike navn, de skiftet jo stadig, de vikarierte for hverandre og det var ferietid, ikke rart de ikke kunne ta imot beskjeder eller huske hvem de kom fra. Jeg er overhodet ikke orientert om pleieryrkene, men jeg ble begeistret for ergoterapeuten. Hun representerte noe jeg umiddelbart følte jeg hadde bruk for, rettet mot hva som var målet for trening og behandling. Fysiokjemikere var den gruppen jeg søkte kontakt med uten å lykkes – bortsett fra når alle satt samlet i ring og gjorde øvelser. Disse møtene var inspirerende, men jeg ønsket meg bare en time med fysioterapi tilpasset min situasjon. Det fikk jeg aldri, det kom alltid noe i veien. Ellers fantes det sikkert også andre yrkesgrupper bak de ulike fargede trøyene.
Søvn var et problem for mange. Jeg hadde i lange perioder fått delt døgnet i fire, og i hver periode måtte jeg være våken og delta i administreringen av medisineringen. Dette pågikk i flere uker, og jeg holdt på å bli desperat. Jg ønsket så å kunne få sove. Mysteriet med «trollkjerringene» var et eventyr, men ikke et hyggelig et. Flere netter på rad våknet jeg ved lyder som besto av prat. Dette foregikk i en periode hvor jeg altså måtte holde meg våken hele døgnet, og jeg innbilte meg at «trollkjerringan» var med på sammensvergelsen. En natt jeg ikke fikk sove gikk jeg ut i den lange gangen utenfor pasientrommene og lyttet. Ganske riktig hørte jeg stemmer og jeg fulgte dem til et personalrom hvor personer satt og skravlet. Jeg tok et kraftig oppgjør på vegne av alle de søvnløse som opplevde «trollkjerringer» – og det ble slutt med det, i hvert fall så lenge jeg var der.
Så var det språket: Står det bra til! Hvordan går det? Ja, hvordan skal en snakke med pasienter som alle har plager? Men spørsmål bør jo tas på alvor. Når en spør hvordan det står til må en jo vente på svar og interessere seg for svaret. Og det er ikke lite en pasient gjerne vil snakke om. I mitt tilfelle med lårhalsbrudd var det mange i samme bås, men så gjaldt det jo alle komplikasjonene! I virkeligheten var jo ingen like, alle hadde sine varianter som medførte ulik medikamentbruk og adferd, og ulike spørsmål fra pasienten. Men er det så viktig å få svar, det ligger jo utenfor pleiernes kompetanse? Jo, for pasienten er det viktig å bli tatt alvorlig, vi har opplevd ting vi aldri har opplevd før og som vi ikke kjenner konsekvensene av. Hva kan vi gjøre selv for å bli bedre, hva med alle medisinene? Jeg mener jo ikke å etterlyse en forelesning, men en orientering om hvilke typer og hvilken effekt: de skulle ha. Flere av oss måtte jo svelge opp til 20 piller ved hvert måltid, og da kunne det være greit å få vite litt om hva og hvordan.
Det mest uhyggelige ved min operasjon var allikevel den psykiske ettervirkning. Alt må læres på nytt! Selv etter at jeg nå har vært hjemme i flere uker er det mye som er fremmed: Hvor er barbersakene mine og strømpene, hvor er støvsugeren, brev og papir, og hvordan fungerer PC en og mobilen? Jeg kom til et totalt fremmed hjem og må fortsatt gjenoppdage nye ting. Heldigvis begynner jeg nå å kjenne meg igjen, men jeg burde ha blitt bedre forberedt på at etter bruk av bedøvelsesmidler ved operasjoner kan en forvente slike reaksjoner. For meg kom det som et sjokk! Ellers er det jo så mange praktiske spørsmål en har når en kommer til en slik institusjon: Når skjer forskjellige ting og hvorhen – hva kan jeg gjøre for å trene? Målet for alle er jo å komme så raskt som mulig tilbake til vanlig funksjonsnivå. Jeg opplevde veien dit som problematisk. Det kom alltid noe i veien. Som oftest var det en eller annen legeundersøkelse som en måtte vente på, og var det på St. Olavs gikk gjerne hele dagen med.
Lårhalsbrudd rammer jo for det meste det jeg før ville ha kalt «gamlinger». Her fremsto disse rett og slett som en positiv utvidelse av bekjentskapskretsen min – og som medpasienter jeg lærte noe av!