Man kan ikke vedta hva en nasjon skal leve av, men offentlige myndigheter kan legge forholdene til rette for økt verdiskapning.

- Norge har potensial for en seksdobling i omsetningen fra fiskeri, havbruk og nye marine næringer. Den marine næringen skal videreutvikles med fremtidsrettet infrastruktur og laboratorier, skriver Sivert Bjørnstad. Forskningsfartøyet «Gunnerus» er flaggskipet i NTNUs marine forskning. Foto: AGNETHE WEISSER

I et lite land i verdens utkant er det ikke naturlig å tro at vi kan ha verdensledende forskningsmiljøer innen alle forskningsdisipliner. I forskningspolitikken bør vi derfor prioritere områder der Norge har kompetansefortrinn, næringsstrukturelle fortrinn, naturgitte fortrinn eller en kombinasjon av disse. Det er en politikk som i stor grad bygger på resultatene fra forskningsprosjektet til Torger Reve og Amir Sasson, «Et kunnskapsbasert Norge». Hva viser denne forskningen om næringsutvikling? Et stabilt resultat når det gjelder Norge, er at vi har tre særlig sterke næringsklynger: Offshore, olje og gass, maritim og sjømat.

Regjeringens nye «Masterplan for marin forskning» er en satsing som er helt i tråd med det som er Fremskrittspartiets tenkning når det gjelder verdiskapende forskning. Med den marine planen vil regjeringen øke investeringene, legg til rette for flere marine næringsklynger og forsterke internasjonalt samarbeid og samarbeidet mellom forskningsmiljøene i Norge. Den marine forskningen vi investerer i skal bidra til innovasjon, nyskaping og næringsutvikling i en for Norge svært viktig næring. Totalt bidro den norske sjømatnæringen med en verdiskaping på nærmere 50 milliarder kroner i 2012. Fra 1970 har sjømatnæringen nesten tidoblet verdiskapingen målt i faste priser. Regjeringens masterplan for marin forskning vil bidra til ytterligere vekst, innovasjon og verdiskaping.

Næringsklynger har høyere verdiskaping, høyere produktivitet, høyere vekst og høyere lønnsnivå enn ikke-næringsklynger, og innovasjon og kommersialisering er høyere innen næringsklynger enn utenfor næringsklynger. Kan nye næringsklynger skapes? I grunnen ikke. Utvikling av næringsklynger er en nedenfra og opp-prosess hvor myndighetene kan stimulere medstrøms. Dette korresponderer godt med den liberalistiske ideologien til FrP, der spontan orden og tro på enkeltmennesket og dets innsats er viktigere enn overstyring og planlegging fra politikerne. Drivkreftene er sterkest på mikronivå.

Den ettertraktede «klynge-dynamikken» kommer når næringsmiljøer blir preget av at det eksisterer ulike former for samvirkegevinster. Sjømatnæringen langs kysten, fra Vestlandet til Nord-Norge, er et godt eksempel. Konsentrert langs enkelte deler av kysten finnes fiskere, fiskeredere, oppdrettsanlegg, fiskeindustri, sjømatseksportører, fiskebåtverft, utstyrsindustri, fiskeproduksjon, smoltproduksjon, havforskning, marin ressursforvaltning, marinbiologisk forskning, og alle typer spesialiserte tjenester som sjømatnæringen etterspør. De marine næringene er i dag blant de sterkeste næringene vi har. Nå skal vi gjøre en sterk næring enda sterkere gjennom å investere i marin kunnskap. I rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» slår forskere og andre nøkkelpersoner fast at vi i Norge innen de neste tiårene har potensial for en seksdobling i omsetningen fra fiskeri, havbruk og nye marine næringer. Satsingen på videre klyngeutvikling er et sentralt element i masterplanen, og er viktig for videre utvikling av feltet.

Tidligere var mye av næringspolitikken preget av politisk overmot. Man trodde at politikere og byråkrater kunne «plukke vinnere» for å stimulere nøkkelbransjer og støtte «de nye fremtidsnæringene». Næringspolitikken var videre innrettet mot å støtte tapere, eller å redde arbeidsplasser, som det gjerne het på politikerspråket. Næringspolitikk slik vi forstår den i dag er heldigvis annerledes. Nå dreier det seg om å legge til rette for konkurransedyktig næringsliv, slik at regioner blir attraktive lokaliseringer for konkurransedyktige bedrifter, og om å satse der vi er gode. I planen skal det satses i bredden ved å legge mer vekt på nye marine næringer – der den økonomiske betydningen i dag er liten, men vekstpotensialet for verdiskaping er stort. Det skal i tillegg satses i dybden, ved å forsterke innsatsen på de etablerte områdene innenfor havbruk og fiskeri – der vi har både tradisjoner og tyngde – men kan strekke oss enda lenger.

Den marine næringen skal videreutvikles med fremtidsrettet infrastruktur og laboratorier for å sikre fremtidig verdiskapning og vekst knyttet til Norges enorme havressurser, og for å bidra med kunnskaps- og teknologiutvikling for å løse verdens store utfordringer knyttet til mat, klima og energi. Det må skapes mange nye arbeidsplasser, og en stor andel av disse vil bli etablert i forskningsbaserte næringer. Norge har her et fortrinn, ved at vi har en høyt utdannet befolkning og vi har et velutviklet system for utdanning, forskning og innovasjon. H/FrP-regjeringen har ambisjoner for både det norske utdanningssystemet og for forsknings- og innovasjonsmiljøer, og den marine masterplanen er en anerkjennelse av at Norge er verdensledende på området. For å sikre fremtidig verdiskaping vil vi derfor videreføre ordninger i Forskningsrådet og Innovasjon Norge som bidrar til samspill mellom bedrifter, kunder, leverandører og kunnskapsmiljøer. I tillegg skal klyngesatsinger som Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Norwegian Innovation Clusters videreutvikles, og det etableres to nye såkornfond; ett i Bergen og ett i Nord-Norge.

Den marine masterplanen er et viktig verktøy i arbeidet med å sikre verdiskapingen, slik at vårt velferdssamfunn kan opprettholdes også i fremtiden.

Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no