Et stort og alvorlig stedstap truer miljøet langs hele norskekysten.

- På sitt verste kan uansvarlig turisme frarøve reisemål deres naturlige og kulturelle egenart, skriver Inga E. Næss. Hun bruker Vega i Nordland som eksempel på det hun mener er uheldig turisme. Foto: Katrine Nordli

Turisme og utbygging truer kulturlandskap og kulturminner langs kysten vår. Lokale utbyggere og myndigheter ser at autentiske miljøer er attraktive for reiselivet og kan skape inntjening. Mange velger derfor å regulere tomter for turistanlegg og fritidshus langs strandlinja. Prosessen skjer fort. Samtidig skjer det en endring av kulturlandskapet i form av gjengroing av både innmark og utmark. Et stort og alvorlig stedstap truer miljøet langs hele norskekysten.

Vegaøyan er det første kulturlandskapet i Norge med verdensarvstatus. Hensikten med UNESCO-konvensjonen er å ivareta, beskytte og overføre natur- og kulturarv til de som kommer etter oss. Det er sporene, avtrykkene etter menneskenes liv og virke i det karrige landskapet langs en utsatt kyst som blir hedret: Fiskebondens arbeid på hav og land og fuglevokternes omsorg for den ville ærfuglen i dunværene. Livet som har formet vegværingenes identitet kan avleses i gårdsanlegg, sjøhus og landskap. Men øylandskapet er sårbart, og øyene må beskyttes mot masseturisme. Mye av reiselivet konsentreres derfor til hovedøya Vega. Her ligger kulturminnene som perler på en snor rundt fiskerhavnene, minner fra ei tid da all kommunikasjon gikk via havet. Under vignetten «bærekraftig reiseliv» bygges det nå ut tilbud om overnatting og fisketurisme I hurtiggående båter med GPS freser de ut til vegværingenes gamle fiskeplasser og høster arvesølvet.

Fiskebondens landskap gikk fra åker til stø. Det var et sammenhengende hele, hvor alle hadde rett til naustplass og stø, og landskapet langs sjøen er fremdeles preget av denne ordningen. Sammen utgjør det en levende historiefortelling. Men på Vega blir nå deler av kulturlandskapet fjernet til fordel for parkeringsplasser og veianlegg. Menneskene preger stedet, og stedet preger menneskene. Stedet blir til i en interaksjon, en dialog, som svar på vårt behov for mat, ly, hvile, arbeid og fellesskap. Noe er naturgitt, en forutsetning, noe er tidsbestemt, noe er særegent. Stedet har sin identitet i form av fysiske, historiske og individuelle elementer og kan gripe inn i menneskenes identitet. Forutsetningen for et fiskevær er torsken som går langs kysten, men mennesker må ta tak i den og skape et sted som utnytter den, bygge hjeller, mottak, brygger, kaier, alt det som former stedet. Da etableres fiskeværet. På same måte har fuglevoktere gjennom generasjoner bidratt til å forme dunværene gjennom tilretteleggingen for ærfuglen. Fiskerihavna på Nes er en dokumentasjon av fskerbondekulturen, skapt av øyfolket gjennom 1500 år. Det er det som er stedets ånd, «genius loci». Det er det som er verdensarven.

Masseturisme eller geoturisme? I Regjeringens uttalelse heter det: «Bærekraftig reiseliv kan ikke utvikles bare ut fra økonomiske hensyn, men må først og fremst ta hensyn til miljøets bærekraft. Natur- og kulturminner som utgjør en unik arv, skal bevares for framtida og sikres mot forurensing, overbeskatning, skader ved fysisk inngrep eller slitasje og forstyrrelser på grunn av ferdsel.» Da kan man ikke sprenge vekk flere hundre års kulturlandskap og også endre biotopen. Å erstatte kystfiskernes sjarkmiljø med ensartede turistanlegg, slik vi finner langs hele kysten, blir feil. I verste fall kan kulturarven ende opp som kulisse for masseturismen og verdensarvstatusen gå tapt. Økoturisme-begrepet fra Rio 1982 er nå erstattet med et nytt, «geoturisme». Det betyr turisme som «ivaretar, forsterker og fremhever et steds lokale egenart – miljø, estetikk, kultur, kulturarv, og som kommer lokalsamfunnet til gode». Det betyr å fokusere på et steds karakter og personlighet, på alt som gjør det forskjellig fra et annet. Ved hvert tiltak må en spørre: Vil dette forsterke eller framheve dette stedets egenart? Reiselivsbransjens ansvar er å ha et langsiktig syn på bevaring av våre ressurser – natur og kultur.

Turisme mot tradisjon. Kan steder som Vega være attraktive reisemål og fremdeles bevare sin identitet? Det er nettopp opplevelsen av et autentisk miljø som trekker turistene til øya. Finner man ikke denne autentisiteten, kan man like godt reise andre steder. Verdensarvens verdier må ikke ofres for kortsiktige næringsinteresser. Det trengs en diskusjon om forholdet mellom næring og tradisjonsbevaring. Bærekraft handler ikke om kommersialisme, men om naturens tålegrense. Det var det Gro Harlem la i begrepet da hun lanserte det for 40 år siden.

Reiselivet utnytter det autentiske og tømmer stedet for innhold. «Hvor skal vi reise før det er for seint?», spør forfatter Arild Molstad i boka med samme navn. Han beskriver hvordan «turismens to ansikter» endrer norske fjorder og øylandskap. På sitt verste kan uansvarlig turisme frarøve reisemål deres naturlige og kulturelle egenart. Velstand og globalisering har gitt turismen en voldsom makt, så den kan legge et turistmål øde, bare kort tid etter at det har stått på alles ønskelister. Mange av verdens mest ettertraktede reisemål er oppført på UNESCOs verdensarvliste, men det følger ingen bruksanvisning med denne. Hovedspørsmålet må være: Hvordan skal man forene ønsket om å utvikle seg som attraktivt reisemål og samtidig beholde følelsen av uberørt natur og et genuint og ekte lokalsamfunn? Stikkordene må være å gjøre skånsomme inngrep som tar vare på kulturlandskapet og respekterer det særegne og stedets tradisjon. Med andre ord – finne stedets hjerte – vår egen løsning – ikke kopiere alle andre.

ienaess@online.no