I dag er det 70 år siden mannen som ga landsforræderi et internasjonalt navn, Vidkun Quisling, ble henrettet på Akershus festning.
Været var nær sagt som bestilt – med regn og storm – da politisoldatene i eksekusjonspelotongen løftet geværene og fyrte av.
Henrettelsen fant sted 24. oktober 1945. Vidkun Quisling var den nest siste nordmann som møtte sin grumme skjebne på den måten. Ved en tilfeldighet ble Ragnar Skancke den siste, henrettet 28. august 1948. Siden har det ikke vært idømt og/eller eksekvert dødsstraff i Norge. «Med Hitlers selvmord den 30. april 1945 falt bunnen endelig ut av både den tyske og den norske krigsmoralen. Betingelsesløs lojalitet til der Führer, ledsaget av en fullkommen irrasjonell tiltro til hans evner, var vesentlige ingredienser i den kitten som holdt nasjonalsosialismen sammen. – Med hans død ramlet byggverket i grus», skriver Hans Fredrik Dahl i sitt storverk om Vidkun Quisling – «En fører for fall» (Aschehoug 1992) Men Quisling fortsatte – helt urealistisk – å drømme om en eller annen «ordning».
Derimot ble den norske «førerens» etternavn over hele verden synonymt med begrepet forræder. Han var en av 37 personer som ble henrettet i Norge etter landssvikoppgjøret. 25 av dem var nordmenn. Ti av dem igjen var medlemmer av Sonderabteilung Lola, bedre kjent som Rinnan-banden. Tallet er ikke helt sikkert, men man regner med at over 80 personer ble drept av, eller på grunn av, gruppen som lyktes i å infiltrere den norske motstandsbevegelsen. Det var en tragedie få andre okkuperte land opplevde. Etter datidens oppfatning blant nordmenn flest, fikk de derfor som fortjent.
Straffen baserte seg på et supplement til straffeloven av 1902 hvor det ble fastsatt at dødsstraff kunne brukes etter krigsslutt når det angikk forbrytelser mot staten. Dette ble utvidet i januar 1942, og fant sin endelige form i 1944 i det sin het landssvikanordningen. Det er derfor ikke tvil om at lovgrunnlaget var i orden da Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling tok plass i Høyesteretts skranke 11. oktober, svett i ansiktet, for å avslutte sitt forsvar. I fem kvarter snakket han med fast stemme, men det var tydelig for alle som var til stede, at roen var tilkjempet.
Mange registrerte også at tiltalte av og til snakket seg opp med indignasjon og lidenskap, men beholdt likevel roen. Heller ikke nevnte han at han hadde møtt Hitler for første gang allerede i 1939 – og senere ytterligere ti ganger. -Jeg har i mine tanker og i all min gjerning vært ledet av kjærligheten til det norske folk og ønsket om å gjøre Guds vilje. Det kan jeg si nå, når jeg har fått attest for at jeg ikke er gal, sa tiltalte blant annet. Han nevnte også at det var hans fortjeneste at Norge ikke fikk samme skjebne som Polen. Det fikk aktor, statsadvokat Annæus Schjødt, til å avslutte sin prosedyre for Høyesterett slik: -Jeg påberoper meg ikke hva verden mener når jeg påstår at det ikke kan være annen straff en døden. Men jeg påberoper meg at hvis lovens strengeste straff ikke blir anvendt i dette tilfelle, så kan man ikke bevare noen respekt for loven.
13. oktober klokken 12 falt dommen over Quisling. Den ble en stadfestelse av lagmannsrettens dødsdom. Den danske avisen Politiken rapporterte: – Det var Norges røst som i dag talte i Høyesterett. Den britiske journalisten Ralph Hewins – hvis bøker har vært trukket i sterk tvil av de fleste historikere – skriver i sin bok «Quisling – profet uten ære» at Quisling på retterstedet ba om å få håndhilse på eksekusjonspelotongen, og sa at han mer eller mindre «tilga» dem. Det stemmer overhodet ikke med rapporten fra Københavns politisjef, Aage Seidenfaden, som fulgte hele rettssaken, også fordi Norge hadde kommet lenger enn Danmark i sitt rettsoppgjør etter okkupasjonen. Han nevner ikke noe tilsvarende i sin meget grundige rapport fra rettssaken. For øvrig ble henrettelsen av Quisling utsatt i drøyt to timer nettopp fordi Seidenfadens militærfly fra København ble forsinket i det overhendige været som var denne natta.
Rundt klokken 02.30 er det likevel klart for den siste fasen i dramaet. Quisling–Fridtjof Nansens nærmeste under hjelpeaksjonene i Russland–føres bakbundet av fire politifolk mot eksekusjonspelotongen på ti mann, alle norske politisoldater utdannet i Sverige under krigen. Riflene peker mot mannen som på den militære høyskolen fikk en av de beste eksamener noensinne. Åtte av skuddene traff i hjertet. Likevel følger det makabre ritual som gjelder ved slike anledninger: Pelotongens sjef skal forsikre seg om at alt liv er sloknet. Derfor avfyrer han fra nært hold pistolen sin mot Quislings tinning.
Klokken er 02.40. Det er den 24. oktober 1945.