Astrid Lyså, lagleder og seniorforsker Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Eiliv Larsen, seniorforsker NGU, professor II, NTNU Vitenskapsmuseet

Det blir feil å tvile på forskningsresultater bare fordi man ikke liker dem.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.
Kronikkforfatterne skriver at det er viktig å forstå mekanismene som pågår i naturen før man tilskriver dem årsaker. Paulabreen, som mange andre isbreer på Svalbard, gjør periodevis fremrykk som ikke er klimarelatert. Foto: Astrid Lyså

Klimaet har variert gjennom hele jordens historie. Det er et faktum. Vi kan likevel ikke bruke dette som argument for å unnlate å ta dagens klimautfordringer på alvor. Det er ikke uten grunn at FN utpeker dette som en av de største globale miljøutfordringer vi står ovenfor. Vi har ikke råd til å la være å bry oss.

Årsakene til at klimaet varierer er svært sammensatt, og det trengs kunnskap og innsats fra en rekke fagdisipliner for å forstå dette. Vi som er geologer og paleoklimatologer, forskere på tidligere tiders klima, har metoder og strategier for å studere fortidens klima. Basert på denne type forskning, vet vi at kontinentaldriften er viktig for langtidsvariasjoner i jordens klima. Kontinentaldriften bestemmer fordeling av land og hav, og er dermed avgjørende for klimafaktorer som for eksempel atmosfærisk sirkulasjon og havsirkulasjon. I kvartærtiden, de siste cirka 2,6 millioner år, har disse faktorene vært omtrent som i dag. Geologer har beskrevet store vekslinger mellom istider og mellomistider i denne perioden, men det var en astronom som beregnet at disse endringene skyldes sykliske variasjoner i jordbanens form rundt solen, i jordaksens helning og dens presesjon, eller slingring på godt norsk. Dette styrer hvor mye solinnstråling som når jorden, hvordan denne fordeles på ulike breddegrader og gjennom årstidene. Endringene er svært små, og det var lenge vanskelig å forstå at disse kunne føre til så store klimavariasjoner. En uendelig stor forskningsinnsats fra matematiske og naturvitenskapelige fag har vist hvordan slike ytre klimapådrivere blir forsterket eller svekket av ulike interne mekanismer i jordens klimasystem.

Klimavariasjoner er regelen og årsakene er mange. Dette kan vi si etter mer enn 25 års forskning i, og prosjektledelse av, store nasjonale og internasjonale prosjekter. I dag, i vår mellomistid, dekker isbreer cirka ti prosent av jordens overflate. Under siste istids maksimum, for «bare» omtrent 20000 år siden, var hele 30 prosent av jordoverflaten isdekket. I hele kvartærperioden har istider vekslet med mellomistider. Innen hver av disse har det vært større og mindre klimavariasjoner slik at isutbredelse, havnivå og havstrømmer varierte, og skoggrensen endret seg. Alt dette gir innsikt i naturlig klimavariabilitet. Det gir oss kunnskap om klimasystemet, hvor fort endringer går, og ikke minst gir det oss referanse for hvilke rammer det naturlige klimaet opererer innen. CO2-innholdet i atmosfæren er i dag nesten 40 prosent høyere enn i førindustriell tid. Geologiske data viser at det ikke har vært så høyt i løpet av de siste 800000 år. Dette er tydelige signal fra paleoklimaforskningen om avvik fra de naturlige svingningene slik vi kjenner dem.

Lille istid var en kjølig periode som kulminerte omkring 1750. Vintrene var strenge, nedbøren høy og breene vokste. Vi vet mye om klimaet den gang fordi det finnes historiske data, og fordi perioden er grundig studert av paleoklimaforskere. Det måtte imidlertid også andre fagdisipliner til for å vise at klimaforverringen skyldtes en kombinasjon av lav solaktivitet og store vulkanutbrudd. Det blir fra enkelte hold hevdet at oppvarmingen vi har hatt de siste 100 år er en naturlig oppvarming etter lille istid. Faktum er at oppvarmingen i siste halvdel av forrige århundre inntraff i en periode da de naturlige klimapådriverne skulle føre til avkjøling. Hva har vi lært av alt dette? Jo, at samarbeid mellom fagdisipliner er avgjørende for å finne ut hvordan klimaet har vært, hva som forårsaket det, og hvordan det kan bli.

Klimamodeller er helt nødvendig for å kunne forutse hvordan klimaet kan bli. For dem som tar seg bryet med å studere rapportene til FNs klimapanel, er det åpenbart hvor omfattende det vitenskapelige grunnlaget er, og hvor tydelig usikkerhetene med prognosene er kommunisert. Forbedring av disse modellene skjer på mange måter. En av disse er å teste i hvor stor grad de kan simulere fortidens klima slik det er rekonstruert av geologer.

Klimaskeptikere bruker det forhold at det alltid har vært klimavariasjoner som argument mot at vi mennesker kan påvirke klimaet. Dette blir helt feil. Fortidens naturlige klimavariasjoner er ikke et argument for at alt som skjer i dag, har naturlige årsaker. Og det er heller ikke slik at dagens oppvarming ikke utgjør noen trussel selv om det har vært varmere perioder tidligere. For 6–8000 år siden levde menneskene på våre breddegrader under varmere og tørrere forhold enn det vi gjør i dag. Dette er ikke så merkelig ettersom solinnstrålingen på våre breddegrader i denne perioden var høyere enn i dag.

At forskere diskuterer seg imellom, blir også misbrukt. Slike diskusjoner er normalt og et uttrykk for en vitenskapelig tilnærming, der kritisk gjennomgang av forskningsdata og resultater bringer fagfeltet videre. Forskningens natur er sannhetssøkende. Åpen, fri og kritisk forskning har tatt oss dit vi er i dag, og er helt nødvendig for ytterligere å forstå klimasystemet. Det blir feil å tvile på forskningsresultater bare fordi man ikke liker dem.

Verken isbreer, havnivå eller ekstremvær bryr seg om endringene som skjer i dag, skyldes naturlige klimasvingninger alene, eller om klimaet i tillegg er påvirket av oss mennesker. Har vi mennesker råd til å la være å bry oss? Vårt forskersvar er et klart nei!