Vi vet hva unge ekstremister vil gå i døden for. Det som sårt trengs er å gi dem en overveldende grunn til å leve, skriver Ian Buruma.

Forsiden av februar-utgaven av Dabiq, et magasin drevet av IS, viser det glisende fjeset til den unge belgieren Abdelhamid Abaaoud, også kjent som Abu Umar al-Bajiki. Han er kledd i full stridsutrusning, med et maskingevær i armene, og ser veldig fornøyd ut. Han er nå én av de mest ettersøkte mennene i Europa, mistenkt for å være mannen som organiserte attentatene i Paris.

Abu Umar al-Bajiki var etter alt å dømme en av de to fransk politi var ute etter i onsdagens store politiaksjon i Saint-Denis

Onsdag kveld melder Washington Post at Abdelhamid Abaaoud er død, men opplysningene er ikke bekreftet.

Noe i macho-selvtilliten i bildet av Abu Umars minnet meg på en annen revolusjonær drapsmann, Carlos Ramírez Sánchez, «Sjakalen», som nå sitter i fengsel i Frankrike. De deler den samme selvtilfredsheten, den samme voldsnytelsen, den samme gleden over å være en del av en dødelig affære. Carlos var ansvarlig for en rekke kidnappinger og mord i 1970- og 80-årene, til ære for det palestinske folket og den globale revolusjonen.

Adresseavisen møtte Ian Buruma i september og intervjuet han om flyktningkrisen. Les hele intervjuet her. (Pluss)

Abu Umar representerer en ny type revolusjon: et imaginært islamistisk kalifat. Fordi vi nå lever i Internett-alderen kan hans form for revolusjonære vold spres mye fortere enn i Carlos’ tid. Men basert på hva vi vet om Carlos, og kan gjette om Abu Umar, ser vi at begge menn forente en stor revolusjonssak med en dødelig form for narsissisme: Drap er sexy.

Storslåtte formål har alltid vært appellerende for unge mennesker: De tilbyr dem en følelse av makt, av mening, en følelse av samhold, en måte å flykte fra livets frustrasjoner. Tiltrekningen av IS’ hellige krig, markedsført på utallige nettsider, Twitter-meldinger og andre sosiale medier, er enkel å forstå. Flere av Sjakalens beundrere trodde også at de utkjempet en krig mot «Vesten», «imperialisme», «fascisme» og mye annet, på vegne av høyere makter.

LES OGSÅ: - Syv av vennene mine drept i bursdagsfeiring

Carlos var derimot ikke en representant for en spesiell sivilisasjon, religion eller en sammenhengende politisk filosofi. Jeg vil påstå at Abu Umar heller ikke er det. I likhet med Carlos vokste han ikke opp i fattigdom og elendighet. Som sønn av marokkanske foreldre gikk han på en god skole i Brussel, der han hadde rykte på seg for å være en blid og fornøyd ung mann.

Uansett hvem eller hva som konverterte ham til revolusjonær vold er hans type islamsk politikk en ekstrem form for religiøs fanatisme. Men denne fanatismen kan ikke virkelig forstås ved å lære mer om Koranen eller Hadith, akkurat som vi ikke kan forstå Carlos ved å lese Das Kapital. Revolusjonære drapsmenn, uavhengig om de handler ut fra religiøse eller sekulære formål, pleier å la seg bergta av dødssekter. De fleste muslimer blir ikke det.

Marco Rubio, den håpefulle republikanske kandidaten i USAs presidentvalg, kalte Paris-mordene et «sammenstøt mellom sivilisasjoner», en absurd uttalelse. Den innebærer at «Vesten» skal legge ut på en hellig krig mot Islam, uansett hvor den eksisterer, som er akkurat hva de brutale propagandistene i IS ønsker.

Selv François Hollandes krigserklæring mot IS virker litt skjev, til tross for at den er mer presis og mindre provoserende enn Rubios uttalelse. Du kan erklære krig mot en stat, ikke mot en taktikk («terrorisme»), eller en global sak. IS påstår kanskje at de representerer en stat, og de erobrer definitivt territorium, men IS er ikke en stat. Så det er en feiltakelse å anse dem som det.

Å bombe områder i Irak og Syria som okkuperes av IS-krigere virker kanskje militært fornuftig. Men det vil ikke redusere den livsfarlige appellen et revolusjonært Islam har for menn som Abu Umar. Det vil muligens styrke den, for den bekrefter deres storslåtte oppfatning av å utkjempe en «krig mot Vesten».

Styrken til en revolusjonsbevegelse som IS, er hvor «flytende» den er. De kan dukke opp hvor som helst: I feilslåtte afrikanske stater, i borgerkriger i Midtøsten, eller andre steder der politisk autoritet har brutt sammen og væpnede gjenger, revolusjonære eller bare kriminelle kan terrorisere folk til underkastelse. Bomber du dem ett sted vil de dukke opp på et annet: Raqqa i dag, Chad i morgen.

Selv om bombeangrep kan bidra til å senke makten til IS vil ikke dødssekten bare forsvinne. Det som har skapt den grusomme volden i Madrid, Amsterdam, London, Brussel og Paris er en dødelig kobling mellom ideologier som vokser ut av borgerkrig i Midtøsten og misfornøyde eller oppgitte unge mennesker i Vesten. Så lenge den koblingen vedvarer vil ikke problemet forsvinne.

Å jakte på jihad-nettsider og – kommunikasjon kommer aldri til å bli fullstendig vellykket med mindre vi gjør som Kina og knuser Internett-friheten. Men Kina klarer ikke helt å gjøre dette heller, og «Vesten» har ikke en autoritær sentral regjering som i det hele tatt kan prøve.

LES OGSÅ: Nøden på Hamburg H

Det eneste som da gjenstår er en langtidsstrategi for å gjøre unge mennesker, spesielt sønner og døtre av innvandrere, mindre misfornøyde. Dette betyr ifølge den franske islam-forskeren Olivier Roy, at islam i Europa må bli temmet eller «europeifisert» av lokale imamer, og ikke av menn importert fra Tyrkia eller Midtøsten. Det betyr at lover og betingelser må bli endret, slik at det blir lettere for unge mennesker som heter Ahmed og Fatimah å få arbeid. Det betyr bedre integrering av minoriteter i skolen.

Dette vil ikke ha en umiddelbar effekt. Men krigsprat kan bare bremse en prosess som må skje. Vi vet hva det er som tiltrekker en farlig minoritet av unge mennesker til å finne noe å dø for. Det som sårt trengs er en overveldende grunn til å leve.

Et bilde av Abdelhamid Abaaoud - den antatte hovedmannen bak Paris-terroren ble publisert av IS' onlinemagasin Dabiq. Forfatter Ian Buruma ser paralleler til «Sjakalen» - den samme selvtilfredse voldsnytelsen som er farlig appellerende til ungdom. Foto: HANDOUT, Reuters