God behandling av hoftebrudd

Helhetlig og effektiv behandling av sårbare eldre med hoftebrudd er nødvendig for å redusere risiko for ledsagende sykdom og tap av funksjon og selvstendighet. Økt bevissthet rundt dette førte til standardisering av behandlingsforløpet ved St. Olavs Hospital i 2011. En ny studie fra sykehuset viser at pasienter med hoftebrudd behandlet etter en geriatrisk behandlingsmodell hadde høyere funksjon og mindre behov for offentlig hjelp etter utskrivelse, enn pasienter behandlet ved en ren ortopedisk avdeling. Nå gjenstår det å se om helseforetaket er villig til å investere i en ytterligere forbedring av behandlingsforløpet til fordel for pasient og det offentlige helsevesenet.

Hoftebrudd angår alle. Ved 50-års alder er livstidsrisikoen for hoftebrudd nesten 25 prosent hos norske kvinner og 9 prosent hos menn. For pasienter over 70 år er hoftebrudd en alvorlig medisinsk tilstand og 25–30 prosent dør det påfølgende året. Pasientene preges ofte av skrøpelighet, funksjonssvikt, sammensatte lidelser og de bruker ofte mange ulike medikamenter. Ubehandlet dør de fleste eldre med hoftebrudd i løpet av noen uker. Kun der pasienten står i fare for å dø under operasjonen vil en vurdere ikke-kirurgisk behandling. Hvert år opereres mellom 9000 og 10000 pasienter med hoftebrudd i Norge. Av disse behandles cirka 400 ved St. Olavs Hospital. Gjennomsnittsalderen for pasientene ved vår avdeling er 83 år og 73 prosent er kvinner. Etter bruddet opplever mange økende funksjonssvikt med nedsatt mobilitet som ofte fører til behov for sykehjem og tap av selvstendighet.

Hoftebrudd er en svært kostbar diagnose for samfunnet. Basert på tilgjengelige tall kan man estimere at pasientene ved St. Olavs Hospital alene koster sykehus og kommunehelsetjeneste omtrent 200 millioner kroner det første året etter bruddet. Det er overbevisende dokumentasjon på at økt ventetid til operasjon gir lavere overlevelse og redusert funksjon hos eldre pasienter med hoftebrudd. I 2011 innførte St. Olavs Hospital et standardisert pasientforløp kalt «fast-track hoftebrudd». Behandlingskjeden er organisert slik at forsinkelse i tid til operasjon minimeres og rehabilitering etter operasjon optimaliseres. Eksempler på tiltak er at ambulansepersonellet bringer pasienten direkte til røntgen og derfra til sengepost, og en operasjonsstue er reservert for en hoftebruddoperasjon hver morgen på ukedagene. Med denne modellen opereres 80–85 prosent innen ett døgn og cirka 95 prosent innen 48 timer etter skaden.

Ortopedisk avdeling ved St. Olavs Hospital har stort fokus på pasientsikkerhet. En dedikert sykepleier overvåker blant annet frekvens av liggesår og fall. Hensikten er å oppdage en uheldig utvikling. Videre er bruk av mange medisiner samtidig en utfordring i denne pasientgruppen. Klinisk farmasøyt innhenter opplysninger og i samråd med lege vurderes hvilke medisiner som bør endres, bivirkninger, samt anbefalinger om smertestillende behandling etter utskrivelse. En egen legemiddelsammenfatning følger pasienten til neste trinn i behandlingskjeden. I tillegg tilbys pasienten utredning for beinskjørhet fra avdelingens osteoporosekoordinator og behandling for å redusere risikoen for nye brudd startes i regi av avdelingens leger.

Erkjennelsen av at pasienter med hoftebrudd ofte har stort behov for indremedisinsk kompetanse og behandling har ledet frem til det som kalles ortogeriatriske behandlingsmodeller. Her er geriater og et tverrfaglig team involvert i behandlingen av eldre pasienter med brudd. Før innføringen av det nåværende pasientforløpet ble det gjennomført et stort ortogeriatristudie ved St. Olavs Hospital. I denne studien ble pasienter med hoftebrudd tilfeldig utvalgt til opphold ved enten geriatrisk avdeling eller ortopedisk avdeling. Studien ble publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet i februar 2015 og har vakt internasjonal oppmerksomhet. Pasienter innlagt i en avdeling med et spesialtilpasset opplegg med geriater og et tverrfaglig team hadde signifikant bedre livskvalitet, mobilitet samt økt grad av selvhjulpenhet etter utreise sammenlignet med pasienter innlagt i en ortopedisk avdeling. Studien viste også at denne ortogeriatriske modellen vil være samfunnsøkonomisk lønnsom på grunn av mindre behov for døgnkontinuerlig etterbehandling i kommunene.

Etter at studien ble avsluttet har ikke sykehuset hatt et ortogeriatrisk tilbud til eldre pasienter med hoftebrudd. En ortogeriatrisk arbeidsgruppe har konkludert med at ortogeriatrisk behandlingsmetode med fordel burde innføres som del av det eksisterende standardiserte pasientforløpet. Det arbeides derfor nå med å få innført en slik behandlingsmodell. Med dette på plass vil Trondheim og St. Olavs Hospital være i verdenstoppen når det gjelder god behandling av eldre med hoftebrudd i tråd med sykehusets ambisjon om fremragende pasientbehandling.