Tidlig innsats fra noen land kan skape avgjørende gjennombrudd for nye utslippsfrie løsninger og bidra til omfattende global omstilling.
Hvis vi skal klare å begrense global oppvarming til 2⁰C, må vi utvikle nye utslippsfrie løsninger i alle sektorer. For å få bred global deltakelse bør løsningene også være billige. Klimaproblemet er krevende fordi nesten all produksjon av varer og tjenester gir utslipp av klimagasser, om enn i ulik grad. En rekke industriprosesser og mange former for landbruk gir utslipp. I tillegg bruker vi energi til produksjon og transport. Vel 80 prosent av verdens energibehov dekkes i dag av fossil energi som gir store CO2-utslipp. For å ha en rimelig sjanse til å begrense global oppvarming til 2⁰C, må utslippene begynne å gå ned om få år, innen 2050 må de omtrent være halvert og mot slutten av dette århundret må de ned mot null.
Mens utslippene må ned til null i løpet av dette århundret, ventes verdens befolkning å vokse fra 7,25 milliarder i dag til 10-11 milliarder i 2100. Veksten i produksjon av varer og tjenester blir mye større, spesielt i fattige land. De siste årene har veksten vært 3-4 prosent per år. Selv om veksten faller til i gjennomsnitt 2,5 prosent per år i resten av århundret, vil produksjonen i år 2100 være åtte ganger så stor som i dag. Uten en radikal omlegging av hva som produseres og hvordan, vil veksten true biologisk mangfold, skape omfattende forurensnings- og ressursproblemer og gi faretruende global oppvarming. Det er en stor forbedring hvis utslipp av klimagasser per produsert enhet reduseres til en firedel av dagens nivå, men hvis samlet produksjon åttedobles, vil globale utslipp likevel bli doblet. For å nå klimamålene må vi på område etter område utvikle løsninger som er helt utslippsfrie. Vi trenger teknologisk innovasjon og vi trenger å lære hvordan vi utvikler og organiserer bærekraftige samfunn som også er gode å leve i.
De siste tiårene har vist at langsiktig forskning sammen med omfattende utbygging av nye løsninger kan gi dramatiske forbedringer for utslippsfrie teknologier. Vindkraft er blitt 90 prosent billigere på 32 år mens solpaneler er blitt 99 prosent billigere på 35 år. Fra 2008 til 2012 ble LED-lys 85 prosent billigere, mens batterier til elbiler ble mer enn 50 prosent billigere. Og kostnadsfallet fortsetter. Elbiler kan bli konkurransedyktige uten støtte tidlig på 2020-tallet. Videre er brenselscellene til Toyota Mirai blitt 95 prosent billigere siden 2008, mens vekten og volumet er halvert. Målet er å få kostnadene ned til mellom en tredel og en firedel av dagens nivå.
Langsiktig forskning er viktig for å utvikle nye teknologier. I tillegg kan mange små forbedringer i hele verdikjeden bidra til en stor samlet kostnadsreduksjon. Solpaneler er ikke blitt billige på grunn av et par gode idéer, men på grunn av tusenvis av innovasjoner i hele verdikjeden. Slike forbedringer utløses først og fremst av at noen starter utbygging av de nye løsningene. Utbygging og drift gir viktig praktisk erfaring og skaper et marked for forbedringer. Når markedet vokser, blir det mer lønnsomt å drive forskning og utvikling på alle trinn i verdikjeden. Dessuten gir større produksjon stordriftsfordeler. Det er for eksempel ventet at Teslas planlagte gigantfabrikk for batterier vil gi en kostnadsreduksjon på minst 30 prosent.
Rapporten «En kostnadseffektiv og virkningsfull klimapolitikk»
Danmark var fødselshjelper for vindkraft. Tilsvarende har Tysklands store og tidlige utbygging av solpaneler vært avgjørende for å få ned kostnadene for denne teknologien. I dag skjer tre firedeler av utbyggingen av fornybar energi utenfor Europa. Kina er verdens største utbygger av fornybar kraft og mange utviklingsland kommer etter. Dette skjer fordi sol- og vindkraft nå er blitt mye billigere og i mange tilfeller er billigere enn ny kull- og gasskraft. I et globalt og langsiktig klimaperspektiv er satsingen på sol- og vindkraft noe av det beste som har skjedd. Likevel har en del økonomer kritisert satsingen og påpekt at man kunne oppnådd billigere utslippsreduksjoner ved å erstatte kullkraft med gasskraft. Men en slik strategi kunne aldri gitt mer enn en halvering av utslippene siden gasskraft slipper ut halvparten så mye CO2 som kullkraft. Og man ville ikke ha utviklet de nye teknologiene som hele verden nå har nytte av.
Vi bør prioritere klimatiltak som gir innovasjon, og særlig tiltak som utvikler løsninger som mange land kan bruke. Ved målrettede virkemidler kan Norge gå foran mot nullutslipp i for eksempel transport og i industrien. Vi bør dessuten aktivt støtte fattige land med å utvikle løsninger som forener vekst og bærekraft, og vi bør fremme internasjonale allianser for å utvikle nye og billige klimaløsninger.
Det forestående klimatoppmøtet i Paris er kun en start. Senere avtaler må bli mer ambisiøse. Så raskt som mulig bør man utvikle et sterkere internasjonalt samarbeid for å løfte klimainnovasjon til et mye høyere nivå. Som vist kan målrettede tiltak gi dramatiske fall i tiltakskostnadene. Hvis vi viderefører suksessen og gjentar den på nye områder, blir det lettere å få tilslutning til mye større utslippskutt senere.
Innholdet i kronikken er Jan Bråtens personlige oppfatninger og standpunkt. De standpunkt som fremkommer i kronikken representerer ikke Bråtens arbeidsgiver Statnett.