Kokker må gis anledning til å bruke sin kompetanse om mat til eldre.
Svært mange mennesker er i en situasjon hvor de må spise den maten andre velger for dem. Under valgkampen var vi på Liantunet vertskap for et seminar om eldres kosthold, under overskriften «Hvordan gi eldre appetitt på livet?». Bakgrunnen for dette er tall fra Helsedirektoratet som viser at 20–60 prosent av eldre brukere av kommunens tjenester er underernærte eller feilernærte. All honnør til Forbrukerrådet og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag for å ha satt dette på dagsorden. Vi håper det var mer enn fagre ord da Geirmund Lykke (KrF) underveis i debatten erklærte at seminaret hadde vært en øyeåpner for mange av politikerne. Vi fester også lit og håp til Rita Otterviks (Ap) forsikringer om at kommunen ønsker en offensiv matpolitikk, med anbudsrunder som sikrer kokkenes mulighet til å bruke lokal mat.
Her er vi inne på to kjerneverdier som vi på Liantunet jobber for å fremme. Kortreist mat og kokkens status. I dette tilfellet er det snakk om profesjonelle kokker, men det kan like gjerne handle om den som lager mat til familien. Kunnskapen om å lage mat, kunnskapen om hvordan vi utnytter lokale råvarer best mulig, den må vi ha respekt for. Slik at vi bruker den og viderefører den! På Liantunet pleier vi å snakke om faren ved for stor avstand. For stor avstand mellom produsenten og forbrukeren av mat åpner for juks, fanteri og manglende gjensidig respekt. Vet du hvem som skal spise den maten du produserer, da føler du ansvar for å levere kvalitet. Kjenner du til dem som har produsert maten din, da føler du ansvar for å betale det varen er verdt, og å utnytte matressursene på en ok måte.
Nærhet mellom produsent og forbruker er stikkordet. Så også når det gjelder mat til våre eldre. Da er kokken produsenten og den enkelte eldre forbrukeren. En undersøkelse gjort i vår egen region viser at åtte av ti institusjonskokker opplever at de ikke har noen innvirkning på premissene for innkjøp til maten de skal lage. Åtte av ti! Hvor inspirerende er det å lage mat når du ikke får medbestemmelsesrett over menyen og råvarene – og heller ikke vet hvem som skal spise maten du lager? Du skaper ikke eierfølelse og yrkesstolthet på denne måten. Hvis vi vil servere våre eldre mat som frister og som dermed gjør dem friskere og lykkeligere, kan vi ikke sette kokken til å røre ut pulver i vann. Han og hun må få utøve faget sitt. Ha medbestemmelsesrett over innkjøp. Se «gjestene» sine i øynene. Få si «vær så god.» Få høre «takk for maten».
Dr. med Charlotte Bjørk Ingul innledet seminaret på Liantunet med en stor porsjon folkeopplysning. De fleste har fått med seg at barn har andre matbehov enn voksne, hva næringsstoffer, porsjonsstørrelse, hyppighet og smak angår. Men visste du at det samme gjelder eldre? Ingul påpekte at de trenger hyppige måltider med små porsjoner, tilpasset et fordøyelsessystem som ikke lenger fungerer på samme måte som før. At hørsel og syn svekkes med alderen er gammelt nytt. Tenker vi over i kostsammenheng at det samme gjelder andre sanser som lukt og smak? Tar vi tilstrekkelig hensyn til tørre slimhinner og redusert tannhelse? Inguls påstand er at vi ved å tilpasse maten med tanke på konsistens, smak, porsjonsstørrelse og måltidsfrekvens kan gi de eldre bedre helse og livskvalitet. Ifølge den medisinske ekspertisen vil samfunnet rent økonomisk komme godt ut av en matsatsing, fordi bedre matstell gir kortere liggetid på sykehus. Helsedirektoratet peker på at underernæring og feilernæring gir økt fare for andre sykdommer, lengre rekonvalesens samt større pleietyngde og økte medisinske kostnader. Denne kunnskapen er kokkenes fagfelt. Nå må det legges til rette for at de får benytte kompetansen sin.
Liantunet støtter Forbrukerrådets krav om at alle kommuner må ha en mat- og måltidspolitikk som gir eldre appetitt på livet. Forbrukerrådet etterlyser politikere og ledere i eldreomsorgen som er modige nok til å sette maten, kjøkkenet og ansvaret for måltidene høyt på dagsordenen. – Målet bør være at alle måltider på sykehjem skal være av høy ernæringsmessig kvalitet, samtidig som den både skal smake og dufte godt. Det fortjener våre eldre som ikke lenger kan lage maten selv, sier rådets direktør, Randi Flesland. På seminaret på Liantunet utfordret Flesland Trondheim kommune: Gå foran og vis vei! I høst skal undertegnede sitte i juryen konkurransen «Gylne måltidsøyeblikk». I regi av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag skal fylkets beste sykehjemsmat skal kåres. Jeg er spent på å se hva de beste får til.
Oppskriften til suksess er kokker som er stolte av faget sitt, og som har et forhold til menneskene de lager mat til. Kokker som tillates å utvikle eierfølelse til det kjøkkenet produserer, og som har tilgang på friske, gode råvarer. Dette lar seg faktisk kombinere med store praktiske produksjonskjøkken. Det samme gjelder mat som skal bringes ut til hjemmeboende eldre. Disse måltidene kan også løftes! La oss kokker fortelle dere hvordan.
Vi oppfordrer våre folkevalgte til å sørge for en anbudsordning som inkluderer Trøndersk matmanifest. En av konsekvensene vil være at vi frigjør oss fra pris som eneste gyldige utvalgskriterium. Slik kan institusjonskokkene få tilgang til varierte, lokale råvarer med sesongvariasjon og lav miljøbelastning. Det vil gjøre dem i stand til å fremme matglede og helse. Noe som i sin tur gir våre eldre mer appetitt på livet. De fortjener at dere gjør gode matvalg, som takk for at vi valgte dere. For hør: Det er faktisk en god idé å la kokken passe havresekken.