Kunsten har potensiale til å hjelpe oss å møte den krevende situasjonen det norske samfunnet står overfor, skriver kulturminister Linda Hofstad Helleland.
Kunsten har potensiale til å hjelpe oss å møte den krevende situasjonen det norske samfunnet står overfor. Den store flyktningestrømmen skaper nye spenninger. Spenninger som kunstnere kan løfte frem på en egen måte. Gjennom kunst og kultur forstår vi bedre hvem vi er som mennesker og samfunn. Kunstnere og kulturpersonligheter som vi ser opp til kan sette ord på følelser vi bærer på og stille de spørsmålene ingen andre stiller. De kan provosere og mobilisere kulturlivets sterke kommunikasjonskraft i en tid da vi alle er satt på prøve.
Raaen har fått nok av «hatefulle ytringer» mot asylsøkere
Det er prisverdig at Skjalg Raaen velger å gjøre nettopp dette i sitt Facebook-innlegg som ble gjengitt her på adressa.no. Jeg håper vi får se flere tydelige stemmer fra kunst- og kulturlivet i denne debatten i 2016.
Det er ikke alltid like enkelt å få innpass og ta del i våre ulike felleskap. Samtidig er det å få mulighet til å være med på noe som er større enn bare seg selv noe av det som gjør oss rikere som mennesker. På en av mine første dager som kulturminister møtte jeg Nidarosdomens Guttekor. Der synger gutter med bakgrunn fra Norge, Kina, Chile, Latvia og Thailand side om side. De musikalske opplevelsene forener dem. Sammen deltar de i en 900 år gammel norsk kulturinstitusjon som i sin tid var kulturimport, men nå er del av vår tradisjon.
Vi står midt i etterkrigstidens største migrasjonsbølge og veves stadig tettere sammen med resten av verden. Det er positivt at Norge beveger seg mot større mangfold, kulturelt og verdimessig. Samtidig setter det oss på prøve. Som samfunn velger vi selv hvordan vi skal møte menneskene som kommer hit. Lar vi oss styre av frykt eller er vi så trygge på vårt ståsted at vi tar frem det beste i oss og åpner våre fellesskap fullt og helt?
Nettrollene som skriver anonymt på nettdebattene bidrar sterkt til at debatten om hvordan vi skal møte menneskene som kommer hit havner rett i grøfta. Regjeringen har satt i gang arbeidet med strategi mot hatefulle ytringer. Det vil være behov for gode offentlige samtaler som på den ene siden å beskytte ytringsfriheten for alt den er verd, samtidig som den enkeltes rett til å ikke utsettes for ytringer som oppleves som krenkende og sårende, beskyttes. Jeg er nok ikke den eneste som med uro har sett på innlegg fra for eksempel sterke kvinner som sier de har lagt bånd på seg i den offentlige debatten fordi de opplever trusler i etterkant. Da er det viktig at stemmer som Raaen velger å bruke den. Ytringsfriheten kommer best til uttrykk når alle stemmene i debatten benytter den.
Historien har vist oss hvilken betydning det har for samfunnsutviklingen at kunstnere engasjerer seg. Wergeland kjempet mot jødeparagrafen. Med Bjørnsons "hanskedebatt" engasjerte flere kvinner seg i samfunnsspørsmål. Amalie Skram, Christian Krogh og Camilla Collett satte søkelyset på henholdsvis seksualmoral, prostitusjon og fornuftsekteskap. Bjørneboe tok opp hvordan det norske skolesystemet behandlet samfunnets svake.
I mitt første møte med den nye lederen av Norsk kulturråd, Henie Onstad-direktør Tone Hansen, talte hun varmt og engasjert for kulturlivets samfunnsrolle. Det gjør meg glad. Kulturlivet kan fylle en avgjørende rolle i endringsprosessene Norge står overfor. Dette kan bare skje på en god måte når kulturlivet selv vil bidra, når engasjementet kommer nedenfra og opp. Jeg vil selvsagt ikke instruere kunsten, men ser frem til at den intellektuelle og kulturelle kraften i vårt samfunn løfter debatten. Kulturen skal på samme tid berike oss og kritisere oss.
Er vi trygge på vårt eget ståsted kan vi møte et mer mangfoldig samfunn på en konstruktiv måte. Uten å bli tilbakeskuende kan vi ta vare på og inkludere egen kulturarv i møtet med nye kulturer og holdninger. Fremtidens kulturarv skaper vi sammen.
Når vi skal finne trygghet som vertskap i et globalisert samfunn er det avgjørende at vi ser og anerkjenner hvilken kraft kulturlivet har, og løfter frem kulturlivet som møteplass. Kulturen kan gi trygge arenaer der forskjelligheter møtes, der neste generasjon utvikler ny kunst og kultur som forener, fremfor å dyrke kulturelle særegenheter. Gode arenaer der et mangfold av kulturuttrykk skapes, levende kunstfelt som gjør seg gjeldende i det offentlige rom, som er dynamisk og offensivt.
Nordic Black Theatre som jeg besøkte på min første dag som kulturminister er en talentutviklingsarena som satser på unge kunstnere med internasjonal bakgrunn. Forskjelligheten er en merverdi som gir kunstnerisk vekst. Det var godt å få bekreftet hvordan kulturen kan forene, forløse og skape forståelse da jeg besøkte dem. Teateret har selv funnet konseptet og løsningene, og er et godt eksempel på at nyskaping og vekst i kulturlivet fungerer best når politikerne gir frihet til at det frivillige kulturlivet selv finner de beste løsningene.
I 2016 har jeg tro på at det frivillige kulturlivet over hele landet vil åpne sine fellesskap fullt og helt. For å dele det vi har, og samtidig selv bli rikere når mennesker med andre perspektiver får komme inn og gi oss nye impulser.
I utsatte tider kan kultur spille en hovedrolle i livene våre, og i samfunnet. Ta plass. Gi rom. Slipp kulturen til.
Dette er en bearbeidet versjon av en kronikk som ble publisert hos nrk.no/ytring med tittel "Slipp kulturen til" 22. desember