Det strammes til i innvandringspolitikken, flere vil få avslag, blant annet for å kunne integrere de som har krav på å bli. Ligger det også muligheter midt i flyktningkrisen?
Kjølecontaineren for oppbevaring av døde kropper om bord på Siem Pilot. Mannskapets film og fortellinger fra det dramatiske redningsarbeidet i Middelhavet. Begge deler brant seg fast, selv om skipet lå stille til kai på Sicilia under mitt besøk i høst. Jeg så ikke de synkeferdige farkostene, overlesset med desperate mennesker, barn, gravide og hele familier. Det gjorde derimot det norske skipsmannskapet, politi- og kystvaktfolkene. Rolige, profesjonelle mennesker som representerer Norge med hjerte og respekt i en internasjonal operasjon, for å redde livet til tusener og frakte i land de som døde. Like dramatisk var det ikke med syklende flyktninger over Storskog, skjønt her hjemme innså plutselig flere hva Italia og Hellas har slitt med og prøvd å si lenge: Dette går ikke, strømmen av mennesker er for stor, systemene våre overbelastes.
Norge stiller opp for medmennesker i nød. Vi skal gi beskyttelse til de som har krav på det, men også returnere de som ikke har det. Den dramatiske økningen i asylsøkere i fjor gjorde det nødvendig å stramme grepet om adgangen til Norge, og endre integreringspolitikken, ikke minst for å kunne ivareta de som faktisk skal ha opphold. Norge stiller også opp internasjonalt, Siem Pilot er et konkret eksempel. I tillegg har Norge tatt initiativ til en giverlandskonferanse for Syria, og vi er en betydelig humanitær bidragsyter. Det kan oppnås fredeligere tilstander i Syria og andre steder, men tro ikke et sekund at strømmen av mennesker på jakt etter et trygt liv stanser med det. Krig, vold og undertrykkende regimer ser dessverre ikke ut til å bli mangelvare med det første. Ville ikke du eller jeg også i en gitt situasjon tatt med familien og reist bort fra håpløsheten, hvis vi kunne – selv om vi ikke visste hvor vi ville ende opp?
Mange vil få avslag fordi de ikke har krav på beskyttelse, men vi må ta inn over oss at flere skal skape sin fremtid i Norge. Norskopplæring, jobb, utdanning og deltagelse i samfunnslivet er avgjørende for at mennesker kan oppleve å være en ressurs, fremfor en byrde. Her ligger den største utfordringen for årene foran oss, og vi må lykkes bedre enn vi har gjort så langt. Vi vet at ikke-vestlige innvandrere har lavere yrkesdeltagelse enn befolkningen for øvrig. Mer oppløftende er det at mange barn av innvandrere tar høyere utdanning, faktisk i større grad enn oss andre.
Landet vårt trenger mer arbeidskraft, og ikke bare mennesker med universitetsgrader. Verdien på oljen, gassen, fisken, energien og alt annet som gir oss inntekter vil svinge, men skal vi bære velferden i tiårene som kommer er det mennesker som kan jobbe vi mest av alt trenger. Vi som blir pensjonister de neste 20–40 årene bør ha ett felles ønske for fremtiden: Flere som kan jobbe, skape verdier og betale skatt. De trengs både i næringslivet og helsevesenet. Flyktningkrisen er selvsagt ikke løsningen på dette. Men vi gjør en tabbe hvis vi ikke ser på mennesker som skal være her i flere år eller livet ut, som en ressurs som ikke kan sløses med. Det paradoksale er derfor at midt i den internasjonale flyktningkrisen ligger noen muligheter som ikke kan skusles bort.
Jeg har bak meg en lang rekke besøk på små og store steder Norge rundt. Behovet for nye krefter for å få fart og optimisme i lokalsamfunnet gjentar seg. En av de mest internasjonale bedriftene jeg har møtt er Salmar på Frøya. Med hundrevis av ansatte og oppimot 25 språk, laget bedriften rett og slett egen språkskole. Mange er fra EØS-land og ikke flyktninger, men Salmar og Frøya er uansett et eksempel på hvordan næringsliv og kommune jobber sammen for at mennesker fra andre land kan bli stabil arbeidskraft, skattebetalere og aktive deltagere i samfunnslivet. Nye folk til bygda handler ikke bare om å vedlikeholde folketallet etter de som flyttet eller ligger på kirkegården, det kan bety ny vitalitet og fremtidstro. «Look to Frøya», sier jeg gjerne til dem som lurer på om det går an.
Jeg har en verdimessig ledesnor i mitt politiske arbeid: Alle mennesker har ressurser og noe å bidra med. Vi må gis muligheter og vi må stilles krav til, noe som også er å vise folk respekt. Før jul gikk de fleste partiene sammen om et løft for bedre integrering, som også innebærer økte krav til innvandreren. Storting og regjering må gjøre sitt, men det vil aldri være nok. I hele Trøndelag kommer vi til å få flere nye ansikter fremover med annen hudfarge enn januarblåhvit. Dette er våre nye kolleger, foreldre på dugnad, skolebarn og håndballspillere. I «hverdagsintegreringen» må både innvandreren, du og jeg bidra.
Hva er de største utfordringer eller muligheter for Trøndelag, Norge eller verden ved starten på et nytt år? Adresseavisen har bedt stortingsrepresentanter fra alle partier som er representert på Stortinget fra Trøndelag om å skrive. Innleggene blir publisert fra 6. til 14. januar.