Klimakutt og nye energisystemer gjør at fremtiden er lys for norsk vannkraft.
Norsk vannkraft har gitt landet en fantastisk industriell utvikling, og til tross for naturinngrepene, er vi stolte av å kunne si at vi benytter ren energi i Norge. I dag står norsk vannkraft foran en større utfordring enn noen gang; kraftverkene må moderniseres, leverandørindustrien må omstilles og ny kunnskap må bygges.
I over 100 år har norske vannkraftverk produsert elektrisk energi til nytte for landets industri, infrastruktur og private hjem. Så tidlig som 1891 ble vannkraft benyttet til å produsere elektrisk energi til gatebelysningen i Hammerfest. I dag er over 96 prosent av elektrisk energi produsert fra vannkraft. Mardøla-aksjonen i 1970 er for mange starten på miljøbevegelsens aksjoner mot store vannkraftutbygginger. Den virkelige store aksjonen, som mange ennå husker, er aksjonene mot Alta-utbyggingen i 1981. I 2001 markerte Jens Stoltenberg regjeringens holdning i sin nyttårstale; «Vi er nå kommet dit at tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over.» Etter dette har holdningene endret seg, og det kan synes som om de fleste anerkjenner vannkraft som en fornybar energikilde uten større naturinngrep enn alternative fornybare energikilder.
Fremtidens «fornybarsamfunn» gir mange muligheter for norsk vannkraft. Energisystemet vil inneholde mange små og ikke-regulerbare enheter som for eksempel vindturbiner, bølgekraftverk, solpanel og små vannkraftverk. I tillegg vil Europa i større grad være knyttet sammen via et større og «smartere» kabelnettverk. Dette energisystemet vil både nasjonalt og internasjonalt gi svingninger i etterspørselen av regulerbar kraft og energilagring. Her kan det norske vannkraftsystemet bidra med tjenester som gir fleksibilitet til dette energisystemet.
Et godt eksempel på hvordan vannkraft kan utnyttes er samarbeidet mellom Storbritannias store utbygging av vindkraft og det norske vannkraftsystemet. La oss anta at det blåser mye, det er helg og lite energiforbruk i Storbritannia. I en slik situasjon kan energi eksporteres til Norge. Vi kan enkelt stoppe vannkraftverkene våre, og dermed benytter vi energi fra britiske vindkraftverk. Dersom den tilgjengelige energien er større enn forbruket i Norge, kan man benytte denne energien til å pumpe vann opp i reservoarene. På denne måten blir norske vannreservoar et batteri.
«Norge kan bli grønt batteri for Europa» dersom man utnytter de mulighetene som ligger i fleksibiliteten i det norske vannkraftsystemet. Det er meget viktig at hensyn til miljø og samfunn blir ivaretatt slik at de politiske beslutningene får bærekraftige løsninger. Forsyningssikkerhet fra vannkraftsystemet må ivaretas samtidig som at industrien er konkurransedyktig. Nye løsninger som er nødvendig for fleksibilitet gir grobunn for ny innovasjon og muligheter for industrialisering. Dette gir både politiske og industrielle insentiver som setter Norge i en meget god posisjon ved inngangen til «fornybarsamfunnet». Norsk kompetanse innenfor vannkraft er anerkjent i hele verden. Dette har jeg erfart når jeg har jobbet som vannkraftingeniør i andre land. Sjelden blir man lyttet til så mye og nøye som da. Våre konsulenter har allerede funnet dette markedet, og noen energiselskap investerer i mange land. Statkraft er stor aktør som investerer mye i vannkraft over hele verden. Dette kan de gjøre med stor selvsikkerhet, på grunn av lang erfaring med norsk vannkraft.
Kompetansen innenfor vannkraft er svært viktig for Norge og den har sterke røtter i gamle NTH og dagens NTNU. Utvikling og vedlikehold av denne kompetansen har imidlertid klare utfordringer. Den langsiktige kompetansebasen ligger i forskningsorganisasjoner, høyskoler og universitetsmiljøer som har sterke bånd til kraftselskap, konsulenter og leverandørindustrien. Dersom vi skal klare vedlikeholde denne kompetansen må det drives kontinuerlig forskning og utvikling (FoU). Ved universitetene foregår forskningsbasert undervisning, og i forskningsselskapene må det nødvendigvis pågå FoU. Det betyr at et fagfelt med mye FoU har spesialtilpasset undervisning og studenter som uteksamineres med spesialisering.
Sverige sluttet med å undervise om vannturbiner på slutten av 60-tallet. Det ble mangel på denne type ingeniører på 90-tallet da kullene fra 60-tallet ble pensjonert. Den store overraskelsen kom da de oppdaget mangelen på kompetanse i universitetssektoren. Det tok ytterligere ti år før svenske universitet igjen kunne tilby undervisning innen vannkraft turbiner. Utfordringen som Norge har, og som Sverige glemte, er å opprettholde FoU innen vannkraft teknologi.
Forskningsrådet har opprettet flere forskningssenter for miljøvennlig energi, FME. I 2009 startet åtte slike sentre opp, og Cedren var det som omhandlet blant annet vannkraft. Nå har NTNU sammen med Nina og Sintef søkt Forskningsrådet om nye åtte år i en ny FME som omhandler vannkraft. Dette er en tverrfaglig sammensetning av forskere som vil fokusere på teknologi, miljø, verdiskapning og samfunn i tråd med den nasjonale strategien; Energi 21. Norsk Vannkraftsenter og Energi Norge har gjort en fantastisk jobb med å samle vannkraftbransjen til dette initiativet.
Summen av alle aktiviteter og initiativ er en betydelig satsing på FoU innenfor vannkraft som Norge ikke har sett tidligere. Fremtidige løsninger med kombinasjon av teknologi og miljødesign gir en fantastisk fleksibilitet i vannkraftsystemet som gir industrimuligheter Norge sjeldent ser maken til. Dette er i mine øyne vannkraftens renessanse.