Hvorfor blir noen bøker velkjente klassikere, mens andre blir glemt?
Mange bøker, som ikke nevnes i litteraturhistoriene og som ikke finnes i hyllene på bibliotekene, fortjener å tas fram igjen. Trønder-romanen «Ungt møte» av Per Ingmar Kosberg er en slik bok.
Jeg er på et hotell i en større norsk by. Det er et av disse moderne hotellene som prøver å skape trivsel med en egen krok nær baren og frokostsalen hvor det finnes en vegg med brukte bøker. Trolig kjøpt som metervare fra et antikvariat som vil bli kvitt det som ikke kan selges. Her finnes romaner og fagbøker om hverandre. Oppholder man seg på hotellet noen dager kan man lese en bok eller to på sengen. Jeg har alltid vært fascinert av bøker som forsvinner. Bøker som forsvinner fra historien, og som ikke er i vanlig sirkulasjon. Bøker som ikke nevnes i de store litteraturhistoriene. Tidligere kunne man finne dem i støvete antikvariater, men i dag er det vanskelig å finne disse bøkene selv på antikvariater som ikke har plass til det som har falt helt utenfor. I dag kan man kanskje finne dem som pynt på et konferansehotell, men ikke andre steder.
Jeg finner en slik bok på hotellet. Den ser forlokkende ut, men forfatter og tittel er ukjent for meg. De store litteraturhistoriene nevner verken forfatter eller tittel. Det er en glemt bok. I hvert fall nesten. På nettet finnes noen flere opplysninger, men ikke mye. Det er til og med en roman fra Trøndelag. Av en forfatter som bor på Singsås. Jeg leser romanen med stor interesse og glede. Også med et lite stikk av dårlig samvittighet, fordi jeg rakk ikke lese den ferdig under mitt korte opphold, og tok den med meg hjem i stedet for å sette den tilbake i kroken. Men den er for interessant til å forbli glemt, og jeg må lese den ferdig. Det er intet mesterverk, men en gripende bok som overrasker meg. Hvorfor finner jeg ikke ut mer om denne boken? Den utspiller seg til og med enten utenfor eller i Trondheim by, og har en fortelling som både er overraskende og gripende.
Romanens tittel er «Ungt møte». Den ble publisert i 1954. Det var debutromanen til pur unge Per Ingmar Kosberg. Både heimstaddiktning fra Trøndelag, en besk kommentar om den såkalte «flukten fra landsbygda» i etterkrigsårene, og en skildring av en livsskjebne som er mer nyansert og mangefasettert enn de fleste andre bøker av samme type. Den skildrer både et miljø og en person på en fascinerende og spennende måte. «Ungt møte» forteller historien om Borghild. Hun er 17 år når fortellingen begynner. Tiden er 1938. Hun bor i en trang fjelldal i Trøndelag. Borghild drømmer om å bli sangerinne, men alle hennes drømmer vitrer langsomt bort. Fortellingen om Borghild er mørk, preget av en desperat undertone, men også med en særegen lysende ømhet. Borghild er drømmeren, som føler seg utenfor, og som omgis av fattigdom og død. Storebroren Jens blir den første, og etter hvert dør faren og moren også. Krigen kommer og går uten å sette større spor i fjellbygda. Hun kan ikke leve alene på småbruket og flytter til byen, men er like utilpass her. Ensomheten får stadig større grep om henne, og livet på hybel på Bakklandet fører til at den tuberkulosen hun fikk på Mobakken bryter ut igjen.
I Bok og bibliotek skrev kritikeren Eugenia Kielland kort om Kosbergs roman: «Hans bok «Ungt møte» er en fin og vemodig liten historie om en ung jente som merkes så sterkt av en ungdomskjærlighet at hun aldri kommer over det.» Det er noe i dette, men Kosbergs roman er også mye mer. Det er en roman om skillet mellom by og land, og om klassesamfunnet på bygda. Det er ikke bygdedyret som driver Borghild til byen, men snarere fraværet av inntrykk og det skarpe klasseskillet.
Per Ingmar Kosbergs roman «Ungt møte» hører til det litteraturhistorikeren Franco Moretti har kalt det store uleste, alle de romanene som av forskjellige grunner er blitt glemt. Samme år som Kosbergs roman ble publisert kom Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna», som er blitt stående som en av denne tidens store romaner. I dag, sett på avstand, er det overraskende fellestrekk mellom Mykle og Kosbergs romaner. Begge er omvendte dannelsesromaner, om annerledeshet og ensomhet, og begge handler om det umulige i å vende hjem. Begge har erotisk lengsel som et tema, men hos Kosberg er dette tonet ned, og underlagt temaet om ensomhet. «Ungt møte» er en rik og spennende bok, som skildrer en gripende kvinneskjebne. Til tider like feberaktig som Mykle, men med sårbarhet som et større motiv enn erotikken. Det er en bok om lengsel og skam, og et tidsbilde som skildrer et svunnet Trøndelag. Her er også restaurantkulturen i Innherredsveien og Filmteaterets Gregory Peck-filmer i etterkrigstiden en del av det levende tidsbildet.
Jeg leverte aldri tilbake Per Ingmar Kosbergs bok til hotellet, men er glad for møtet med en glemt bok. En roman som fortjener å tas fram igjen. Den hører hjemme i biblioteket, på antikvariatet og i litteraturhistorien. Den kaster lys over de bøkene som har blitt klassikere, og Borghild er en karakter man ikke glemmer med det første. Kosbergs bok fortjener å tas fram fra glemselen, og ikke lenger høre til de glemte bøkene.