Naturvernforbundet og Civita er enige om effektive klimatiltak. Hva med fagbevegelsen?
Når nøden er størst, kan hjelpen komme fra overraskende hold. Håvard Saksvikrønning i Civita kritiserer i sin kronikk i Adresseavisen 26.01. den grønne skattekommisjonen og miljøbevegelsen for bare å foreslå en mengde klimatiltak, men ingen effektive klimatiltak. Det samme kunne han sagt om de siste regjeringene. Men det finnes effektive tiltak. Civita og Naturvernforbundet har kommet fram til svært like forslag på hvordan klimautslippene kan kuttes. I sin ferske rapport «Karbonavgifter som nullsumskatt» går Civita inn for forutsigbart stigende innenlands karbonavgifter, som skal returneres til befolkningen. Det samme gjør Naturvernforbundet.
Klimaavtalen fra Paris forplikter oss til å arbeide for at temperaturøkningen ikke blir større enn 1,5 grader. Det er en tøff utfordring. Allerede nå har temperaturen økt med 1 grad. Vi kan bare lykkes dersom alle land legger seg i selene for å kutte utslippene raskt. Folkelig støtte er helt nødvendig for å få til så store utslippskutt. Derfor mener Naturvernforbundet at det må tenkes nytt: Norge bør bli det første landet til å utrede og innføre det vi kaller karbonavgift til fordeling (KAF), et system som er svært likt det Civita kaller nullsum karbonskatt.
KAF er et enkelt konsept: Karbonavgiften ilegges all produksjon og import av varer til innenlandsmarkedet, basert på fossil energi. Til forskjell fra dagens CO2-avgift, skal avgiften stige med et fast beløp hvert år – helt til alt fossilt brensel er faset ut. Bensin, diesel og en rekke varer vil bli dyrere, avhengig av hvor stort «fossilt avtrykk» de har. Kan avgiften allikevel få folkets støtte? Bare tenk på de enorme reaksjonene den latterlig lave flypassasjeravgiften i fjor skapte. Løsningen er at staten ikke beholder inntektene fra avgiften, men betaler dem ut igjen til folket med et likt beløp til alle innbyggere, rett inn på konto til hver enkelt – halvt beløp til barn under 18 år. Siden tilbakebetalingen er lik til alle, vil de som har forbrukt mye fossil energi, bli lite kompensert, mens de som forbruker lite vil gå i pluss. I USA er det beregnet at om lag to tredeler av befolkningen vil tjene på KAF. De som har lavt fossilt fotavtrykk er ofte de samme som har lite penger mellom hendene. Ordningen fungerer derfor som en Robin Hood-skatt. Siden pengene ikke går til staten, og ordningen i hovedsak lar markedet styre hvilke alternativer som erstatter de fossile løsningene, bør KAF være akseptabel for de fleste.
KAF fortoner seg som en «unorsk» løsning, men er likevel ikke mer original enn at den er en kombinasjon av to norske modeller: en enkel avgift som sørger for at de som bruker mest, også betaler mest, og en barnetrygd-lignende kompensasjon for stigende priser. Ordningen vil ikke gi mer eller mindre penger til staten, eller til forbruk for gjennomsnittsnordmannen, men premiere de som bytter ut bilen med sykkel, buss, trikk eller beina.
Mest til de rike? Det er på dette punktet Civita og Naturvernforbundet skiller lag. I stedet for en fullstendig ubyråkratisk og rettferdig fordelingsmekanisme som betaler ut samme beløp til alle innbyggere, foreslår Civita at avgiftsinntektene skal gis gjennom skattelette. En egen kommisjon skal fordele skattelettene på en slik måte at folk i høye inntektsgrupper får igjen mer enn folk i lave inntektsgrupper. De skal kompenseres for sitt høyere fossile forbruk. Det blir urimelig.
Derimot: En enkel og rettferdig, utbetaling hver måned vil gi ny og positiv oppmerksomhet om klimapolitikken. Se for dere diskusjonene rundt middagsbord i de tusen hjem – hva kan familien gjøre for å få ned forbruket av fossil energi ytterligere, slik at tilbakebetalingen faktisk dekker utgiftene, og mer enn det. Det kan samtidig skape større aksept for også andre tiltak for å avverge klimatrusselen. En slik karbonavgift kan innføres i ett enkelt land som Norge, og bør starte på et forholdsvis lavt nivå. Men avgiften må deretter økes med et fast beløp årlig. I praksis vil dette etter hvert by på problemer, om ikke også andre land slutter seg til en slik strategi. Men vi kan gå et godt stykke, siden en forutsigbar avgiftsøkning både gir menigmann, næringsliv og politikere tid til omstilling før avgiften virkelig begynner å bite. Og underveis oppnår vi stadig lavere klimautslipp.
WTO-reglene åpner for å innføre miljøavgifter på importvarer, og refusjon av innbetalte generelle avgifter (som merverdiavgiften) ved eksport. Slik blir det ikke noe hinder for varer produsert i Norge. Siden karbonavgiften ikke legges på eksport, blir den heller ikke lagt på eksport av olje. Her skal vi fortsatt ha dagens CO2 avgift i tillegg til kvotesystemet. Men, det viktigste vi kan gjøre for å fase ut norsk oljeproduksjon, er å stanse all utdeling av nye konsesjoner, og umiddelbart avvikle de ekstreme subsidiene på leting etter olje og gass.
LO i Trondheim arrangerte for noen uker siden sin store fagligpolitiske konferanse. LOs Jon-Peder Denstad hadde 04.01. en interessant kronikk i Adresseavisen som viste at krefter i fagbevegelsen tar klimatrusselen på alvor. Fagbevegelsen vil være en avgjørende kraft i arbeidet for vår felles framtid. Vil den stille seg bak forslaget om en karbonavgift til folket etter Naturvernforbundets modell?
Lars Haltbrekken og Hallvard Birkeland, Naturvernforbundet