Hurtig utvikling av monopoler er et uheldig utslag av delingsøkonomien.
Den såkalte delingsøkonomien er blitt heftig debattert de siste månedene. Ofte er presisjonsnivået dessverre så som så. Debatten blir svært ofte redusert til spørsmålet om Uber (og litt Airbnb), og nesten helt dominert av den klassiske tankefeilen enten eller - enten er det bra, eller så er det dårlig. I virkelighetens verden er de færreste fenomener bare en ting. Fenomenet delingsøkonomi, selvsagt avhengig av hvordan man definerer det, har både positive og negative sider, og om man hever blikket en smule og kikker på vår nyere historie kan vi få noen pekepinner om hva dette er.
For det første er det store forskjeller på Uber og Airbnb, og det er to av de fenomenene som ligner mest på hverandre. Mens Uber er en tjeneste som i hvert fall etter lovens intensjon er konsesjonsbelagt av gode grunner, er Airbnb i utgangspunktet ikke noe annet enn en systematisering av ting som folk over hele verden har drevet med så lenge boliger har eksistert - i perioder leid ut rom, leiligheter, hus eller hytter. Forskjellen er at mens man tidligere måtte annonsere i avisen eller registrere hytta si på det lokale turistkontoret for å nå ut til mulige leietagere, åpner nå ny teknologi for at man kan lage en stor global oversikt over slike utleiere. Hvis denne oversikten også har en betalingsløsning som i hvert fall i stor grad beskytter mot svindel, så har du Airbnb. Aktører som prøver å bruke Airbnb til å drive hotellignende virksomhet uten å forholde seg til de regler som gjelder for dette, må selvsagt kunne slås ned på, men det burde ikke være en uoverkommelig oppgave.
Men disse to aktørene fører oss til en problematisk konsekvens av deler av ny teknologi - den styrkede tendensen til hurtig utvikling av monopoler. Akkurat som finn.no i praksis er blitt det ene stedet man leter når man skal kjøpe bolig (og mye annet) i Norge, er Airbnb og Uber blitt svært dominerende tjenester innenfor sine sektorer. Folk søker til tjenesten nettopp fordi den har det beste utvalget, noe som gjør tilbudet enda større og selskapet ender i praksis opp med monopol. Dette monopolet kan være styrt av et privat selskap, slik som i eksemplene over, men det kan også effektivt sperre av et område for kommersiell virksomhet, slik Wikipedia i stor grad har gjort for leksikonbransjen. Enklere utveksling av informasjon er en direkte konsekvens av ny informasjonsteknologi, og det er vanskelig å se på dette som negativt i seg selv. Det kan utnyttes av kommersielle selskaper til å tjene penger på å undergrave det organiserte arbeidslivet (som Uber), det kan brukes til å systematisere helt ordinær og lovlig virksomhet til gode for brukerne på en måte som samtidig kan utfordre etablerte næringer (Airbnb) eller det kan ta hele bransjer ut av kjøp/salg (Wikipedia).
Den første bransjen som ble utsatt for delingsøkonomien var kanskje musikkbransjen. Fra Napsters framvekst, via mange ulike fildelingsteknologier, til torrent-teknologiens dominans utover 2000-tallet, begynte ungdommer å dele og kopiere musikk i en helt annen skala enn det vi hadde gjort med våre doble kassettspillere på 80-tallet. Forsøk på å stoppe fenomenet med strengere åndsverkslover, tillate private å drive digital overvåking og å kjøre holdningskampanjer hadde begrenset effekt. Noen så derimot også mulighetene. Med ny teknologi ble det billigere og enklere å produsere og distribuere musikken, og musikere hadde en mulighet til å nå direkte ut til sine fans, uten å måtte gå veien om plateselskaper som tok store deler av profitten. Dette var tanken da Peter Gabriel og Brian Eno lanserte foreningen Mudda i 2004. Forsøket bredte likevel ikke om seg. Det kunne verken konkurrere på pris eller utvalg med pirataktørene.
Den vellykkede måten å møte denne typen utfordringer på virker å være det vi kan kalle teknologisk tilpasning - du må tilby noe som er bedre enn gratiskonkurrentene. Det skjønte for eksempel Spotify, som gjennom avtaler med nettopp de ikke lenger så nødvendige plateselskapene kunne presentere en tilnærmet komplett katalog over de fleste kjente artister til kontinuerlig strømming. Utfordringen for artistene er at de aller fleste ikke tjener særlig mye mer på Spotify enn på PirateBay, men plateselskapene har i hvert fall sikret seg en fortsatt rolle. Dette betyr ikke at Spotify er den eneste tenkelige modellen. Om Eno og Gabriel hadde fått med seg en betydelig andel flere artister i 2004 slik at Mudda kunne vokst videre på grunn av egentyngde, kunne artistene sikret seg alle inntektene, selv om totalinntektene skulle gå ned. Et annet alternativ som var foreslått var å kombinere legalisering av ikke-kommersiell fildeling med kompensasjonsordninger av lignende typer som de som kom med opptakskassetten.
Om delingsøkonomi er bra eller dårlig, kommer dermed an på på hvem sine premisser den blir organisert etter. Om vi skal se på vår nyere historie, er det de aktørene som er tidligst ute med de beste teknologiske tilpasningsstrategiene som hurtig kommer seg i en tilnærmet monopolsituasjon. Man kan selvsagt slåss mot dette med lovverk, overvåkning, holdningskampanjer og ryggen rak, men fortidslengsel har aldri vist seg særlig effektivt. Jeg vil utfordre de som er opptatt av et ryddig norsk arbeidsliv til å legge seg litt mer i forkant, og se på hvordan ny teknologi kan brukes til å bedre forholdene for både de som jobber og de som trenger skyss, et sted å bo og noe på øret. Alternativet frykter jeg er at vi blir akterutseilt.
Ronny Kjelsberg, universitetslektor, Fakultet for Teknologi, NTNU