Økonomisk boikott er et tiltak som kan tvinge frem en ny israelsk politikk overfor palestinerne.
Økonomisk boikott er et ofte brukt virkemiddel når stormakter skal tvinge igjennom sin vilje. Kjente eksempler på økonomisk boikott er USAs boikott av Cuba, boikotten av Iran og den nåværende boikotten av Russland. Det er anslått at i 1999 boikottet den amerikanske regjeringen stater som til sammen sto for to tredjedeler av verdens befolkning. Men det finnes også eksempler på boikottaksjoner der initiativet ikke kommer fra regjeringer, men fra grasrotorganisasjoner. Mest kjent av disse er boikotten av Sør-Afrika for å få slutt på apartheidregimet. I over 30 år engasjerte folk seg i boikottaksjoner. Gradvis sluttet også bedrifter og regjeringer seg til boikotten og bidro til politisk og økonomisk isolering av Sør-Afrika og avskaffing av apartheidregimet.
I 2004 lanserte palestinske akademikere en kampanje for akademisk og kulturell boikott av Israel, og året etter oppfordret 171 palestinske sivile organisasjoner til internasjonal boikott av Israel. Begge kampanjene er også lansert i Norge. Det palestinske folket har helt siden 1920-tallet, da det ble klart at de europeiske jødiske immigrantene planla en jødisk stat på palestinsk jord, kjempet mot denne ideen med alle midler. I stedet for å innfri palestinernes krav, har Israel ekspandert og konsolidert seg på stadig større deler av palestinsk landområde. Etter okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 har Israel arbeidet planmessig med å gjøre disse områdene til en del av den jødiske staten, blant annet ved kraftig utbygging av kolonier. I dag bor over 600000 israelske bosettere i Øst-Jerusalem og i kolonier bygd på høydedragene rundt byer som Bethlehem, Ramallah, Nablus og Hebron. Palestinske protester har vært nytteløse. Palestinske opprør, intifadaene, er slått ned med hard hånd. Militær motstand, geriljaen og raketter skutt fra Gaza, er slått tilbake med stor brutalitet og tusener av liv tapt.
Appellen til verdens befolkning om solidaritet gjennom å boikotte israelske varer og investeringer, kom som et resultat av alle de nytteløse ofrene i motstandskampen. Også tidligere har Israel vært utsatt for boikottaksjoner. Helt fra opprettelsen av staten Israel i 1948 har Den arabiske liga boikottet Israel. Men denne boikotten ble opphevet med Oslo-avtalen i 1993. Til og med USA deltok en kort periode, fram til 1962, i en våpenboikott av Israel av redsel for å miste allierte blant de rike arabiske oljelandene. I Norge og mange andre land har folk spontant, nektet å kjøpe Jaffa-appelsiner og andre importvarer fra Israel.
Men ingen av disse solidaritetsaksjonene var godt organisert og hadde særlig effekt. Boikotten som i dag sprer seg over hele verden, kalt BDS (Boycott, divestment and sanctions) har en annen kvalitet og mulighet, blant annet på grunn av internett. BDS-kampanjen spredte seg kraftig etter bombingen og ødeleggelsene av Gaza sommeren 2014. I den palestinske befolkningen ble det da startet en boikottaksjon med navnet: «Boikott varene som leveres av dem som dreper våre barn» og folk prøver så langt som mulig å unngå å kjøpe israelske varer. Den palestinske økonomiprofessoren Abu Baker uttalte at «Dette er økonomisk krig, og den er ikke mindre viktig enn den politiske krigen». Den israelske regjeringen har fnyst av kampanjen og uttalt at den har liten eller ingen betydning for israelsk næringsliv. Men i sin tale til AIPAC, den største jødiske lobbyorganisasjonen i USA, i 2014, refererte Netanyahu 18 ganger til BDS, så helt uten betydning kan ikke BDS være. Etter at utlendingers investeringer i Israel etter krigen i 2014 sank med hele 46 prosent, uttalte FN at dette skyldtes krigen i Gaza og effekten av BDS.
Det nytter ikke lenger for den israelske regjeringen å benekte at boikottaksjonene påvirker israelsk næringsliv. Listen av boikottvedtak som kan ha stor betydning for Israel i framtida blir stadig lengre: Store multinasjonale selskap som G4S, Sodastream og Veolia har vedtatt å flytte produksjonen ut av Vestbredden. I Storbritannia har mer enn 52 fagforeninger med sju millioner medlemmer vedtatt å slutte seg til BDS. I USA har BDS-kampanjen fått stor oppslutning, særlig på universitetene. I Norge har både LO i Oslo og LO i Trondheim sluttet seg til BDS-kampanjen. Et viktig mål for den norske kampanjen er å få Oljefondet til å trekke seg ut av de 84 israelske bedriftene de har investert for over ni milliarder kroner i.
Israel er sterkt integrert i den globale økonomien, og avhengigheten av internasjonal handel og utenlandsk kapital er stor. Israelsk økonomi er i dag langt mer avhengig av verdensmarkedet enn Sør-Afrika var på 80-tallet. Oslo-avtalen var lenge et halmstrå mange palestinere knyttet sitt framtidshåp til. En egen palestinsk ministat var bedre enn ingen stat. I dag er det knapt noen som lenger tror på ministatsprosjektet. BDS-kampanjen har skapt ny optimisme hos mange. Nå snakkes det om erfaringer fra Sør-Afrika. De lyktes i 1990 etter en kampanje som vokste seg stadig sterkere og som ble en kraft de siste ti årene. Den sørafrikanske erkebiskopen Desmond Tutu, som var en av lederne av kampanjen der, har gitt sin fulle støtte til BDS-kampanjen.
Israels statsminister må framstille Israel som et trygt sted for å trekke til seg utenlandsk kapital. Men de internasjonale storselskapene får etter hvert meldingen: Det kan bli kostbart å investere i Israel i framtida.