6. februar, på Samefolkets dag, innvies et alter med samisk utsmykning i Nidaros domkirke.

To folk: Vi har vært to folk som lever sammen i dette landet. Det har vi gjort til alle tider. Ett av folkene har lagt spor etter seg, mange spor. Det andre folket har ikke satt spor, eller de har andre slags spor. Og det har de fått lide for.

Det samiske folket har vært nødt til mange steder å argumentere for, og bevise sin bruksrett til fjell, vidder og beiteområder for rein som de har levd av i århundrer. De har kjempet for rett til eget språk og kultur, tro og spiritualitet.

Kirka har vært medansvarlig i undertrykkelsen av det samiske. Synlig samisk kunst, kultur og trospraksis har omtrent vært fraværende i våre kirker. Dette er i ferd med å endre seg.

Fikk du med deg denne kronikken: Sannheten om Rinnans henrettelse

Kirkemøtet vedtok i april 2015 opprettelsen av Saemien Åålmege/SÅ (Samisk menighet i sørsamisk område). En stor dag for alle, og særlig for den sørsamiske befolkning. Det var jubel, gledestårer og stor takknemlighet for at vi nå endelig har fått en fast menighetsordning for den samiske befolkning i Midt-Norge. SÅ er en «kategorialmenighet». Det betyr at den ikke er en sognemenighet i vanlig forstand, men har et særlig ansvar for kirkelige tjeneste blant den samiske befolkning innenfor det geografiske området som strekker seg fra Saltfjellet i nord til Elgå i sør.

Å være medlem av SÅ innebærer «dobbelt medlemskap» i Den norske kirke. En er medlem i den sognemenighet der en bor og har fast adresse, og i tillegg medlem av SÅ ut fra sin samiske tilhørighet.

Som biskop i Nidaros har samarbeidet med Saemien Åålmegeraerie (Samisk menighetsråd i sørsamisk område) og prest for samene, vært særdeles meningsfullt, givende og utfordrende. I møte med det rike og mangfoldige samiske trosuttrykk er et nytt spirituelt rom åpnet opp hos meg, som har beriket min Kristustro.

Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

I Nidaros bispedømme har vi utviklet en bevissthet om at det er alle menigheters ansvar å gi godt rom og synlighet for det samiske. Det er en målsetting at også velsignelsen på sørsamisk blir brukt i gudstjenester i alle menigheter. Det flagges alltid med det samiske flagget sammen med det norske når det flagges ved Nidaros domkirke. Dette for å markere at i vårt land lever to folk sammen.

På Samefolkets dag, 6. februar 2017, innvies et alter med samisk utsmykning i Nidaros domkirke. Det er en stor historisk begivenhet og en særdeles viktig symbolhandling som fortjener stor oppmerksomhet.

Alteret er laget av kunstneren Folke Fjällström. Samenes offentlige synlige nærvær i Nidaros domkirke i form av kunstneriske uttrykk eller inventar, har vært fraværende.

Les også debattinnlegget: Er det verdig at eldre skal gråte på telefonen? At de skal føle seg maktesløse? Sinte?

Det er ingen tvil om at samefolket har hatt en sterk opplevelse av at de er blitt holdt utenfor i nasjonalhelligdommen helt opp til våre dager. Nasjonalhelligdommen har ikke vist at det er to folk som gjennom århundrene har levd side om side i dette landet. Samefolket har opplevd at ens eget språk, kultur, levesett og religiøse uttrykk er blitt holdt nede og undertrykt.

«Fornorskingen» av samefolket av norske myndigheter gjennom århundrene, har vært et tragisk overgrep. Kirka har vært delaktig i dette. Nidaros domkirke har også vært «en bærer» av denne politikken ved at det samiske ikke har funnet sitt synlige uttrykk i katedralen.

Likevel finnes et unntak, som en slags «skjebnens ironi», eller mer et «Guds fingerpek!» Glasskunstneren Oddmund Kristiansen (1920 -1997) har skapt noen vidunderlige vakre glassmalerier i katedralen, blant annet i Mariakapellet og Olavskapellet. Han var av samisk opprinnelse, og har latt sine glassmalerier «gløde» med samiske farger. Han var taus og anonym omkring sin samiske bakgrunn i denne sammenheng. Men han var den seg selv bevisst. Og han lot «de vakre samiske fargene flamme opp!» når lyset begynte å sive inn i de små kapellene. Slik sørget Kristiansen for at det samiske fikk være sterkt til stede i katedralen, – men taust, – anonymt. En måtte ha «åpne øyne og et varmt bankende hjerte for det samiske» for å se dette, – oppdage det. En måtte se med hjertet.

Det samiske har på «mystisk og underlig vis» fått gjennomstråle katedralen med sine vidunderlige vakre farger i mange år allerede, uten at de ble identifisert som samiske. Det har først skjedd «offisielt» relativt nylig, etter Oddmund Kristiansens bortgang.

Les også debattinnlegget: Jeg kan ikke gå ut og rope at jeg er en dyrevenn mens jeg kjenner ulvehårene mot nakken min

Dette må kunne tolkes som et Guds under. «Guds kunstnerhånd» har lagt inn samefolkets farger i glassene.

Når Gud «tenner lyset» hver morgen, stråler samenes farger inn i katedralen. Han har latt dette bli et tegn på at et usynliggjort og undertrykt folk har sin plass i Herrens hus. For de tilhører Ham.

De som har «hatt øyne for det samiske», - har sett det! En stor takk til de som så, – og oppdaget, «dette guddommelige samiske fargespillet» i katedralen.

Når alteret med samisk utsmykning innvies i Nidarosdomen 6. februar 2017, er dette et vedvarende offisielt tegn på at samefolket har sin selvsagte plass i katedralen. Først da er Nidaros domkirke for alvor blitt «en nasjonalhelligdom» også for samefolket. Dette vil være en viktig oppreisning. Alteret vil være et sted for forsoning.

Den norske kirke vil på denne måten gjeninnsette det samiske folk i Nidaros domkirke ved å gi dette et synlig uttrykk med et eget alter.

Innvielsen av «samisk alter» vil være noe av det mest betydningsfulle som har skjedd i Nidaros domkirke på mange tiår. Et helt folk inntar nasjonalhelligdommen for første gang på mange hundre år. Et folk som nå endelig «kommer hjem».

Hør våre kommentatorer snakke om mat og landbruk, byrommene i Trondheim og nye takter fra Disney

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter