Vi kan ikke akseptere at etterkommere av adopterte skal måtte leve med samme fortvilte usikkerhet i nye 100 år

For nøyaktig 100 år siden, den andre april 1917, vedtok Stortinget Norges første Lov om adopsjon. I oktober 2014 la adopsjonslovutvalget fram sitt forslag til ny Lov om adopsjon, NOU: 2014–9. Slik det ser ut nå vil lovforslaget kunne bli behandlet i Stortinget i løpet av 2017, kanskje allerede i vårsesjonen.

Adopterte, som er en frivillig medlemsorganisasjon, var en del av referansegruppen til adopsjonslovutvalget. Vårt viktigste krav i lovforslaget var at retten til kunnskap om biologisk opphav, som lovendringen fra 1986 ga oss adopterte, også måtte gjelde våre etterkommere.

Det har blitt foretatt rundt 50.000 adopsjoner av norskfødte barn i løpet av disse hundre årene, og det finnes knapt en familie i Norge som ikke er personlig berørt av adopsjon.

Les også kronikken: Ta ordet, kjerring!

Siden oppstarten av Adopterte i 2008 har vi fått utallige henvendelser fra fortvilte etterkommere som ønsker opplysninger om sitt biologiske opphav, men uten at vi har kunnet hjelpe. Antallet henvendelser har økt fra måned til måned og i behandlingen av det nye lovforslaget må etterkommere av oss adopterte få sin soleklare rett til kunnskap om egen biologisk familie. Vi kan ikke akseptere at etterkommere av adopterte skal måtte leve med samme fortvilte usikkerhet i nye 100 år.

På tross av 100 år med norsk adopsjon finner vi ikke et eneste ord om temaet i historiebøkene. Vår forening har vært en aktiv pådriver for at historikere og det akademiske miljøet for øvrig skal fatte interesse for tematikken, men har så langt ikke lykkes.

De som har fattet interesse for adopsjonshistorien, og som har skrevet forbilledlig om temaet, er enkelte forfattere og ikke minst journalister. Gode eksempler er forfatter Bjørn-Steinar Meyer, historiker Liv Thoring og ikke minst Bergens Tidende, som våren 2012 hadde på trykk en serie artikler om norsk adopsjonsvirksomhet. Nå er det tiden inne for at også akademia tar tak i norsk adopsjonshistorie.

Les også debattinnlegget: Det er så møkkete i trondheimsskolene at jeg vil påstå det er helsefarlig

Det finnes rikelig med skriftlig kildemateriale i riks-, stats- og byarkiv. Disse kildene bør ikke bare gi god informasjon om omfanget av norsk adopsjonsvirksomhet, men i like stor grad adopsjonspraksisen.

I arkivene må det også finnes en god del dokumentasjon på det enorme antallet private fødestuer der jordmødre, enten aleine eller sammen med private adopsjonsformidlere, tok imot gravide kvinner som skulle adoptere bort barna sine.

Vi adopterte og våre etterkommere fortjener også at praksisen ved offentlige sykehus kommer fram i lyset. Våre mødre, med merkelappen spuria, fikk en helt annen behandling enn de gifte kvinnene, vivene. Holdningen til, og behandlingen av våre mødre har i mange tilfeller blitt direkte overført til oss barna.

Les også debattinnlegget: «Selv fikk jeg hjem en 12-åring som var rystet av bildene han hadde sett»

Det finnes i dag en god del gjenlevende jordmødre, syke- og barnepleiere som kan fortelle om virksomheten de har vært vitne til og en del av. Tidsskriftet Sykepleien hadde i januarnummeret et flott intervju med en sykepleier som fortalte om sine opplevelser fra denne tiden. Vi håper at hennes åpenhet gjør at flere nå forteller. Det har vi og våre etterkommere fortjent.

Antallet adopsjoner av norskfødte barn, både frivillige etter adopsjonsloven og tvangsadopsjoner etter barnevernsloven har økt de siste årene, da gjerne ut fra argumentet «adopsjon til barnets beste».

Adopsjon har fram til nå blitt betraktet som et udelt gode og som uproblematisk for oss adopterte. Bildet er nok mer nyansert og flere faginstanser har nå begynt å få øynene opp for dette. Imidlertid trenger vi forskning også på dette feltet, noe vår forening har arbeidet for siden oppstarten, men fortsatt uten å lykkes. Vi adopterte bidrar mer enn gjerne med våre erfaringer til en slik forskning.

Da jeg startet arbeidet i Adopterte hadde jeg en naiv forestilling om at de av oss som hadde hatt en god oppvekst ville sitte igjen med helt andre opplevelser enn de som hadde vokst opp i dårlige adoptivfamilier. Denne oppfatningen har jeg måttet revurdere.

Dette debattinnlegget er lest 70.000 ganger: Idyllen ble brutt av en brysk kommuneansatt med markeringsbehov

Uavhengig av oppvekst sliter mange med en iboende frykt for avvisning, ensomhet, opplevelsen av ikke å høre til og en forventning om å vise takknemlighet.

Om dette skyldes den altfor tidlige adskillelsen fra biologisk mor, som psykolog Nancy N Verrier hevder i boken som i norsk oversettelse har fått tittelen Det første såret–å forstå det adopterte barnet, eller at en del aldri har blitt fullt ut akseptert i sin adoptivfamilie og omgivelser for øvrig er vanskelig å si. Sannsynligvis må opplevelsene forklares ut fra flere og sammensatte faktorer. Det psykiske hjelpeapparatet må ha truffet mange adopterte i sin praksis. At det ikke i større grad har blitt publisert fagartikler om temaet adopsjon, relasjonsproblemer og psykisk helse er for meg ubegripelig.

I løpet av 100 år med norsk adopsjon har det blitt begått en del feil. Disse feilene må ikke gjentas i de neste 100 årene. Forutsetningen for å lære av historien er at vi kjenner den. Det fortjener ikke bare vi adopterte og våre etterkommere, men i høyeste grad framtidens potensielle adoptivbarn.

Skal adopsjon være til «barnets beste», må vi ha en systematisk, forskningsbasert kunnskap både om adopsjonshistorien og hva det å være adoptert har gjort med oss.

For at en slik høyst nødvendig forskning skal kunne iverksettes bør myndighetene øremerke midler til formålet.

Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter