Kronikk:

Vi bør stille opp mer for barnevernet

Barnevernsansatte må kunne forvente å bli behandlet med respekt fra de institusjoner som skal avgjøre barnets og familienes saker i henhold til loven, nemlig fylkesnemnda og domstolene.

Krass kritikk: «Barnevernsansatte utsettes jevnlig for krass kritikk på nettsteder og i kommentarfeltene. Med navn og bilde henges enkeltpersoner ut», skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon mot barnevernet i Oslo i fjor.Foto: OLe Berg-Rusten,, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Norsk barnevernslovgivning er tuftet på prinsippet om at det beste for barn er å vokse opp i sin egen familie. Barnevernets viktigste oppgave er å hjelpe de mest sårbare familiene slik at barna kan få forsvarlig omsorg i hjemmet sitt, hos foreldrene sine.

Trondheim kommune tar denne oppgaven på største alvor. Aktivitetsrapport for barnevernet andre halvår 2016, lagt frem for formannskapet 7. mars 2017, viser at barnevernstjenesten i Trondheim i stadig større grad bruker ressursene i hjemmet.

I enkelte helt spesielle tilfeller er det ikke mulig å oppnå forsvarlige omsorgsbetingelser i hjemmet.

Loven stiller strenge krav for å kunne plassere barn utenfor hjemmet mot foreldrenes vilje, og myndigheten til å beslutte omsorgsovertakelse ligger hos fylkesnemnda og domstolene, ikke hos barnevernet. Foreldrene har krav på en fullstendig rettslig behandling av spørsmålet i to instanser på det offentliges bekostning.

Les også Adresseavisens mening: Når barnevernet blir en hjelpende hånd


Det å bli fratatt barnet sitt med tvang er, uansett årsak, et så inngripende tiltak at de færreste vel fullt ut klarer å forestille seg det.

Foreldre som blir gjenstand for barnevernets bekymring opplever seg kritisert og mistenkeliggjort. Det er forståelig at foreldre oppfatter barnevernet som en fiende når det blir fremsatt forslag om omsorgsovertakelse, og ført bevis for dette for fylkesnemnda og domstolene.

I likhet med alle andre offentlige instanser blir det gjort feil i barnevernet, som ofte står overfor særdeles vanskelige spørsmål. Det er i mange tilfeller rett og slett ikke mulig å få en mor eller far til å forstå at det beste er at barnet flytter hjemmefra for å bo i fosterhjem.

Alle som jobber i eller i tilknytning til barnevernet forstår dette. Alle som jobber i barnevernet må være forberedt på å møte sterke følelser. De må være forberedt på å bli utsatt for sterke negative ytringer fra berørte mennesker. De kan ikke forvente takknemlighet for jobben de gjør.

Det barnevernsansatte må kunne forvente, er å bli behandlet med respekt fra de institusjoner som skal avgjøre barnets og familienes saker i henhold til loven, nemlig fylkesnemnda og domstolene.

Barnevernet gjør sin del av jobben for å oppnå formålet med barnevernsloven, som er å sikre alle barn en forsvarlig omsorg. De gjør denne jobben på samfunnets vegne, som fylkesnemnda og domstolene gjør sin del.

Les også debattinnlegget: NTNU-forelesere stopper studenter som stiller kritiske spørsmål

Les også kronikken: Lærernes kamp mot naziskolen


I Adresseavisen 6. mars 2017 kom det frem at påtalemyndigheten ikke anker dommen der en far ble idømt samfunnsstraff for å ha utøvd vold mot to barnevernsansatte. Statsadvokaten viste til at familien ville bli skadelidende dersom faren måtte sone ubetinget fengsel.

Dommen er direkte i strid med fast og langvarig rettspraksis, og denne begrunnelsen vil kunne påberopes av de fleste som oppfatter barnevernet som en fiende.

Barnevernets ansatte må i kraft av sitt yrke regelmessig konfrontere mennesker i krise og psykisk ubalanse. I motsetning til for eksempel politiet består barnevernet så å si utelukkende av mennesker uten trening i fysisk selvforsvar, de er ikke bevæpnet og bærer ikke på seg verneutstyr.

Barnevernsansatte utsettes jevnlig for krass kritikk på nettsteder og i kommentarfeltene. Med navn og bilde henges enkeltpersoner ut, til tross for at barnevernet som nevnt over aldri beslutter de tyngste inngrepene, de kan kun foreslå dem.

Les også debattinnlegget: Hvorfor i alle dager får Koteng bygge på Olav den helliges grav?


Vi som regelmessig representerer barnevernet i rettssalen, konstaterer at barnevernsansatte og fosterforeldre ofte må tåle nedsettende karakteristikker og mistenkeliggjøring, først og fremst fra foreldrenes advokater. Jeg sikter her ikke til innvendinger og relevante spørsmål til barnevernets faglige vurderinger, men til de mange insinuasjoner og beskyldninger om barnevernets og fosterforeldrenes manglende medfølelse, manglende kompetanse og sist, men ikke minst; barnevernets onde hensikter.

Vi opplever til og med at fosterforeldre, som åpner hjemmene og livene sine for barn i nød, blir mistenkeliggjort på grunn av sin bakgrunn, etnisitet, seksuelle legning og sitt livssyn.

Noen dommere/nemndledere griper fortjenstfullt inn mot slike overtramp, men etter min oppfatning får det i altfor stor utstrekning lov til å skje, og det altså av alle steder i våre rettssaler.

Les også kronikken: Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass


Mitt anliggende her er å peke på den urimelige og urettferdige belastningen dette utgjør for barnevernets ansatte og fosterforeldrene. Jeg kunne også pekt på at det heller ikke tjener sakens opplysning eller de biologiske foreldrenes interesser å trappe opp en konflikt fremfor å søke samarbeid og felles forståelse mellom barnevernet og familien, til beste for barnet.

Det er en kjensgjerning at det kommunale barnevernet sliter med høyt sykefravær og høy turnover.

Det er også en kjensgjerning at det er vanskelig å finne gode fosterhjem til barn som trenger et trygt sted å bo.

Med førstehåndskunnskap om hva barnevernsansatte og fosterforeldre må tåle både i rettssalen og utenfor: Det er ikke det minste merkelig.


Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om hvordan Venstre-lederen forbereder landsmøtetalen og hvordan det står til med samarbeidet mellom Venstre og regjeringspartiene.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kronikkforfatteren: Berit Svensli Solseth er kommuneadvokat.

Kronikkforfatteren: Berit Svensli Solseth er kommuneadvokat.

Gikk du glipp av disse?