Franskstudentene ved NTNU leser om den skinnhellige i Molières verk «Tartuffe» fra 1664. Temaet er dagsaktuelt i det franske valget: Hvem og hva kan man tro på?

Trude Kolderup Foto: Magnhild Haugnes

Midt i det franske presidentvalgets hete leser franskstudentene ved NTNU Molières Tartuffe, eller den skinnhellige (1664), en komedie fra en tid da Frankrike var Europas viktigste land. Selv om det franskmenn kaller «Det store århundret» er en svunnen tid, iscenesetter Molière et spørsmål som fortsatt er dagsaktuelt: Hvem og hva kan man tro på?

LES OGSÅ: Brende advarer mot europeisk giftcoctail

Komedien handler kort fortalt om hvordan en naiv familiefar blir lurt av den karismatiske hykleren Tartuffe, som er i ferd med å overta makten i huset. De andre, som tidlig avslører hykleriet, lykkes til slutt i å få familieoverhodet til å se det de ser, så sannheten kan seire. Dette hederlige målet når de imidlertid gjennom en bløff.

Rammen rundt verket var også et slags spill. Det ble skrevet for en storslagen hagefest i Versailles som Ludvig XIV arrangerte til ære for sin mor og dronningen. Tilsynelatende. Egentlig var det elskerinnen han gjorde stas på. Komedien ble umiddelbart forbudt fordi den provoserte presteskapet, som ikke kunne tillate at tidens religiøse vokabular ble lagt i munnen på en kjeltring. Molière skrev til sitt forsvar at målet ikke var å gjøre narr av de troende, men å latterliggjøre – og dermed uskadeliggjøre – det han omtalte som sin tids vanligste og farligste last, nemlig hykleriet.

LES OGSÅ: Macron har sikret seg et lite forsprang

I dag er spørsmålet om tillit kanskje mer aktuelt enn noen gang. Mange mener at vi har et «uidentifisert lyvende objekt» i Det hvite hus, slik en journalist nylig formulerte det i The New York Times, eller «the failing NY Times» som Trump kaller avisen når han tvitrer om «fake news». Man kan le (eller gråte) av det outrerte ved USAs president, men det er ikke til å komme utenom at mange tror på ham, og ikke nok med det: Det hans velgere har sagt at de setter spesielt pris på er hans oppriktighet. Selv om disse ikke er naive, som familiefaren i Molières komedie, har situasjonen paralleller til den franske 1600-tallskomedien: Det handler om totalt forskjellige syn på én mektig persons troverdighet.

Pave Frans, som ved flere anledninger har angrepet vår tids hykleri, skapte overskrifter for et år siden, da han antydet at Trump ikke kunne være kristen. Daily News spisset saken med en forside der presidentkandidaten fremsto som antikrist, mens Trump selv bare blåste i det hele, og fortsatte med å demonstrere sin tro ved å rope «Nothing beats the Bible». På et direkte spørsmål om hvilke evangelier han foretrakk, unnlot han å svare og sa at spørsmålet var for personlig.

Matteusevangeliet er opphav til uttrykket «ulv i fåreklær». Tartuffe representerte altså ingen ny figur på 1600-tallet. Molière var interessert i evigvarende typer. Han skapte også karakterkomedier om forføreren (Don Juan) og hypokonderen (Den innbilt syke). Det som særlig opptok ham var avsløringer. Navnet på hans favoritt-karakter, Sganarelle, kommer da også av det italienske verbet sgannare som betyr «å få noen til å erkjenne sannheten».

LES OGSÅ: Erdogan avviser obervatørfunn etter folkeavstemning

I dagens Frankrike er avsløringer en sentral del av presidentvalget, der kandidatenes redelighet kan bli avgjørende. Her stiller den moderate sentrumspolitikeren Emmanuel Macron sterkt som en relativt pålitelig kandidat sammenlignet med den konservative republikaneren François Fillon, som er beskyldt for å ha brukt offentlige midler til å lønne kone og barn i fiktive stillinger. Selv hevder Fillon at han er utsatt for et komplott som François Hollande står bak. Uansett er han stemplet som mindre troverdig. I februar ble et bilde av ham manipulert som Tartuffe på forsiden av ukeavisa OBS.

Molière er en vanlig referanse i fransk medias omtale av toppolitikere: Hollande og Nicolas Sarkozy har også blitt fremstilt som Tartuffe, og Dominique Strauss-Kahn – som kunne ha vært president hvis ikke hans fasade slo sprekker før forrige presidentvalg – har blitt omtalt som Don Juan.

Det var Strauss-Kahn-skandalen som gjorde det mulig for Hollande å bli president. Nå kan oppstyret rundt Fillon bidra til å øke Macrons sjanse til å slå ham i første valgomgang, 23. april, og til å bli én av de to som går til andre og avgjørende omgang, 7. mai. Marine Le Pen, som lenge har vært en sikker kandidat til andre valgomgang (ifølge meningsmålingene), er under gransking for både skatteunndragelse og misbruk av EU-parlamentets midler. Slike mistanker ser imidlertid ikke ut til å bekymre hennes trofaste velgere.

Så gjenstår det å se hvem franskmenn har mest tillit til. Usikkerheten er fortsatt stor. Etter kandidatenes TV-debatt 4. april svarte 17 prosent av 6,3 millioner seere at debatten hadde endret deres mening om hvem de ville stemme på. Meningsmålinger kan man som kjent heller ikke stole på.

LES OGSÅ: Så var det oss da, sentrum og periferi

Det vi kan være sikre på er at ulike former for løgn alltid vil oppstå i menneskelige relasjoner. Historien taler for seg. Det gjør også litteraturhistorien, hvor fake fiksjonen enn er. Og så lenge tillit ligger til grunn for gode mellommenneskelige forhold vil det være maktpåliggende å bekjempe de mest utålelige løgnene.

Derfor er det så viktig å støtte opp om arenaer som er egnet til å avsløre løgner, for eksempel kulturlivet, journalistikken og humaniora – særlig i tider der disse har motbakke. Humaniora har lenge befunnet seg i forsvarsposisjon. Fortidens tekster glemmes lett blant dagens homo zappiens. Desto viktigere for samfunnet blir da de som velger å studere humanistiske fag.

Dermed er denne kronikkens agenda kanskje avslørt. Godt valg!