Vi har lenge observert et voksende byråkrati som egler seg inn i det norske skolesystemet.

De stoler ikke på noen; de tror det er makt og direktiver som skal til for å utdanne våre barn; de tror menneskene blir snille, kunnskapsrike og kreative ved byråkratiske dekreter. De får sin makt ved å logre for politikerne. Sammen har de herset med barneskolen i et halvt århundre; det eneste som har kommet ut av det, er desillusjonerte lærere som ikke har tid til omsorg for sine elever, men må bruke sin dyrebare tid til møter og rapporter til byråkratisk statistikk.

Måtte Vårherre se i nåde til lærerne!

Les også kronikken: Nå skal ledelse pusses, strykes og styrkes

I et leserinnlegg i Adresseavisen 19. april beskriver lærer Torhild Flisnes en skremmende virkelighet der detaljstyring, unyttige møter og overbetalte ledere forpester tilværelsen til de som skal undervise. «400 nye mellomledere skal ansettes i Trondheim kommune» og «over en toårsperiode skal 700 avdelings-ledere få 150000 timer med lederutvikling». Dæm skjøtt itj pæng i Tronhjæm, sjø.

Hun får svar fra mellomleder med lederutdanning Kirsti Øyum-Jakobsen (25. april). Hun forstår ingenting. «Det er med undring og smil om munnen jeg prøver å følge hennes tankerekke…..», skriver Øyum-Jakobsen.

Nei, det er ikke med undring vi observerer at lærer Torhild Flisnes blir ettertrykkelig satt på plass av en overordnet byråkrat. Vi begynner å bli vant med at ledere i offentlige stillinger sitter på sin høye hest og bedriver ovenfra og ned hersketeknikk med lærere som forsøker å varsle om de tilstander som ødelegger deres arbeid med barns læring.

Dette handler ikke om «ledelse». Det dreier seg om våre barns framtid.

Les også: Det er feigt og direkte feil å gi personalet skyld for at avdelingen vår stenges

Det norske skolesystemet har utviklet seg til å bli et fremragende eksempel på hvordan byråkratenes ideer om «utdanning» kun masseproduserer standardiserte middelmådigheter. Standardiserte barnehager, standardiserte skoler med standardiserte prøver. Standardiserte læreplaner slik at alle blir helt like.

De fleste land i den vestlige verden sliter med de samme problemene. Den britiske forfatteren George Monbiot reiser noen grunnleggende spørsmål:

«Barn lærer best når undervisningen samsvarer med deres naturlige begeistring, energi og nysgjerrighet.» Hvorfor blir de da kommandert inn i rekker og tvunget til å sitte stille mens de fylles med fakta?

«I voksenlivet lykkes vi gjennom samarbeid.» Hvorfor blir da samarbeid ved prøver og eksamen stemplet som juks?

«Myndighetene påstår at de vil redusere antall barn som faller fra i skolen.» Hvorfor er da pensum og prøver så trange at de utestenger alle barn som ikke fungerer på den standardiserte måten?

«De beste lærerne bruker sin personlighet, kreativitet og inspirasjon til å stimulere barnas naturlige læringsinstinkt.» Hvorfor blir personlighet, kreativitet og inspirasjon kvalt av byråkratisk detaljstyring?

Opptatt av debatt? Dette innlegget er lest over 150.000 ganger: Mammahjertet blør. Jeg ville mye heller hentet en full russegutt hjem klokka fire om natta enn å se han bøyd over pc-en på gutterommet

Foreldre flest er opptatt av at deres barn lærer så mye som mulig, men myndighetene sørger for at alle barn følger samme «normal», dvs. alle blir gjennomsnittlige og dermed også middelmådige.

Alle barns medfødte lærings-evne og -glede får en brå slutt den dagen de begynner på skolen; da blir læring en prestasjon, noe vondt og vrient. Bare du gjør det bra til eksamen er alt greit. Det er et tankekors at de landene som gjør det best på Pisa-testene, gjør det dårligst innen innovasjon og nyskaping.

Spørsmålet er da: Er det barna eller skolen det er noe galt med? Myndighetene skylder på alle andre enn seg selv, man får inntrykk av at de aller helst skulle ønsket seg litt mer disiplin i rekkene. Vrange lærere som varsler i offentlige medier behandles som en personalsak. Vrange barn blir diagnostisert og tvangsmedisinert.

Allerede fra barnsben av skal du trenes til å sitte stille og høre etter. Direktøren ved MIT Media Lab, Joichi Ito, påpeker: «Det er et paradoks at vi utvikler maskiner som oppfører seg stadig mer som mennesker, samtidig som vi skaper et utdanningssystem som presser barn til å tenke som datamaskiner og oppføre seg som roboter.» I konkurransen mellom mennesker og roboter blir robotene stadig smartere, mens vårt skolesystem sørger for at kommende generasjoner blir stadig dummere.

Joichi Ito har også sagt: «I gamle dager ble du voksen da du som ung gikk over fra å lære til å kunne arbeide med det samme resten av livet, men i dag har vi ikke råd til slikt.»

Mer debatt: Håper kona slipper å gå med støvler til bunaden 17. mai

I dag trengs det utdanning som lærer deg å lære nye ting, ikke utdannelse med sikte på hermetiske ferdigheter med kort holdbarhet. Hele livet er en lærings-arena. Hvis du ikke har evnen til å tilegne deg ny kunnskap, har du like kort holdbarhet som dine ferdigheter i å reprodusere kjente svar på gamle spørsmål.

Det er læringsevne, kreativitet og nysgjerrighet til å stille spørsmål som gir lang levetid. Det hjelper ikke det aller minste å ansette mellomledere for å få god kvalitet i undervisningen; det skaper ikke annet enn mer unyttig byråkrati.

«Ledelse er viktig i en dynamisk organisasjon, og veien fremover må alltid ledes…..», skriver Kirsti Øyum-Jakobsen. Maken til svada har vi ikke lest siden Gro Harlem Brundtlands glansdager.

Selvfølgelig må skolen ledes, men barns læring skal ikke ledes av mellomledere; de skal ledes av dyktige lærere. Skolen trenger lærere, ikke byråkratisk svada.

Den administrative ledelsen må ha ydmykhet nok til å være lærernes tjenerskap, med eller uten 30 studiepoeng.

Læring er den naturligste ting av verden. Vi lærer fra fødselen av, og det er nødvendig for å overleve. God læring stimuleres best ved at elevene får oppmerksomhet og omsorg fra sine lærere; det er hva våre barn trenger.

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter