Kronikk

Reinsdyra, kunsten og energien

Kunsthall Trondheim byr på internasjonale krefter som forteller at vi trenger både reinsdyr og urfolks kunnskap for å finne fram til bærekraftige løsninger.

Vindmøllepark. Fjellet Storheia på Fosen er aktuell for bygging av vindmøller.Foto: DAN ÅGREN, Adresseavisen

Saken oppdateres.

Vindmølleparken på Fosen er en trussel for å miste nettopp dette, men storsamfunnet kan fremdeles snu saken!

Kunsthall Trondheim og kunstneren Marjetica Potrc inviterte i forrige uke til et dypdykk i urbefolkningers liv og samspill med naturens fantastiske økosystemer. De spurte: «Hva kan vi lære av urfolk om bærekraftige løsninger for framtida?». Det er et betimelig spørsmål å stille her i Trøndelag i 2017.

Samenes kultur og detaljkunnskap om reindrift stod også på programmet. Vindmølleparken på Fosen var det få av de inviterte som kjente til. Men i disse dager risikerer vi å miste nettopp denne kulturen og kunnskapen, hvorfor ser vi ikke de store sammenhengene?

Urfolks nære og kvalitative forståelse av hvordan alt i naturen henger sammen, har FN begynt å nærme seg med svært nysgjerrige øyne. Slik vi bevarer gammel verdensarv på Røros gjennom UNESCO, skal nå også gammel kunnskap og forståelse vernes om. Men det er ikke nok. Denne kunnskapen skal faktisk inn i FNs globale tilstandsrapporter om både klimaendringer og biologisk mangfold!

LES OGSÅ: Sør-Fosen reindriftsgruppe ber Olje- og energidepartementet utsette oppstarten av byggingen av Storheia Vindkraftverk.

Vestlige forskningstradisjoner har en tyngde i å måle kvantiteter, og moderne måleutstyr i dag kan vise oss omfattende målte globale endringer og strømninger i naturen. Vi kan samle ekstreme mengder «Big Data» av alle slag. Det er bygget opp internasjonale organisasjoner og strukturer som deler denne informasjonen og gjør den gjeldende. Hvordan er det med urfolks kunnskap? Den er forankret i erfaringer og visdom overført gjerne muntlig, fra generasjon til generasjon over tusener av år. Samspillet mellom mennesker og dyr har gjerne vært i grenseland mellom husdyrhold og relasjon til ville dyr.

Mennesker har derfor beveget seg med dyrene i deres sykluser gjennom året. Nyere forskning viser at denne bevegelsen i landskapene og naturen er sentral for de økologiske kretsløpene å fungere optimalt. Mennesket har faktisk hatt en viktig naturlig rolle. Gjetere har fungert som rovdyr i det å få flokken til å bevege seg, beite i landskapet og tråkke ned både snø og torv.

På den måten bidrar reinsdyr i Sibir til bevaring av permafrosten og karbonlagring i torva, på de norske viddene, i tillegg til økt refleksjon av solvarme på grunn av beite (albedo). Forskere fra Umeå går så langt i å spørre, «Kan Rudolf hjelpe oss med å senke tempo på oppvarmingen av klima?» og den verdensberømte miljøforkjemperen Paul Hawken fremmer i sin siste bok «Drawdown» om våre viktigste klimabidrag, reinsdyra som aktør.

Les også: Reindriftssamene kjemper videre

Samtidig er utbyggingen av veinettet for vindmølleparken på Fosen i full gang. Mange har vært usikre, er dette bra? Vindmøller er jo bra, eller? Ja, Paul Hawken har faktisk landbaserte vindmøller på andreplass av viktigste globale tiltak. Men så, krysser vi den globale beregningsmetoden med den nære samiske lokalkunnskapen, danner det seg et tydeligere bilde vi kan styre etter.

For det første, Norge har overskudd av energiproduksjon. Vi har ikke behov for mer energi, og vannkraftverkene våre sikrer at energien vi bruker er fornybar. Dette er en stor forskjell fra de fleste andre land. Vindmøller settes best opp i de landene som faktisk må transformere sitt energiforbruk fra fossilt til fornybart.

Å transportere vindkraft over lange distanser på en effektiv måte, er heller ikke uproblemtatisk. Vindmølleparken på Fosen skal etter planene levere kraft gjennom omfattende kabler nordover. Store uberørte landområder vil bli berørt også av dette. Hvordan ser miljøregnskapet totalt sett ut etter en slik operasjon?

Områdene i Fosen har vært reindriftsområde i svært lange tider. Vårt viktigste bidrag til den globale utviklingen i dette perspektivet er å bevare våre lokale reindyrs uberørte naturområder og samenes kunnskap om god reindrift. Sammen beveger de seg i landskapet, ulikt fra år til år, etter godt år eller «uår».

Deres kunnskap om snøen, mosen, og kvaliteten på reinsdyras beite, skaper ulike beslutninger tatt av reindriftsamene, og dermed en naturlig variasjon i bruk av større områder. Faunaen og samenes kultur og kunnskap henger sammen, og representerer verdier som både FN og internasjonale økonomer og miljøforskere etterspør i jakten helhetlige nye løsninger.

I Kunsthall Trondheim var i tillegg til kunstneren selv fra Slovenia, blant andre journalist Judith Schwartz fra USA og en av lederne i UNESCO’s Natural Sciences Sector i Genéve Douglas Nakashima, med på å åpne øynene våre for skattene her oppe i nord. Enkelte har hevdet at det er vindmølleparken på Fosen som vil redde reinsdyrene, men så er det reinsdyra selv som redder fellesskapet. Førsteamanuensis i juss ved Tromsø Universitet Ánde Somby, nå kanskje mest kjent fra NRK hvor han lærer kjendiser å joike en venn, satte det hele i et grelt perspektiv. Han viste oss hersketeknikkene som de aller fleste urfolk er utsatt for når sivilisasjonen gjør krav på sine ideer og verdensbilder om eierskap til natur og naturressurser.

Maleriene i Kunsthall og utstillingen til Marjetica Potrc er folkelig i sitt utrykk. Det er lett å kjenne igjen en nær og fargerik maleteknikk, som følger små historier og tankevekkere. Bøker og ikke minst videoer og levende bilder bringer oss tett på. Utstillingen snakker i stor grad til vår intuitive forståelse for sammenhenger.

Det er denne forståelsen i møte med tall-vitenskapen vi kan finne nøklene til virkelig bærekraft! Og det er nå det gjelder, utstillingen står til 21. mai, samenes rettigheter som urfolk skal i retten 7. juni, mens utbyggingen på Fosen er allerede i gang! Det er ingen skam å snu å snu i tide.

Gikk du glipp av disse?