Høyskoleparken er bydelen Elgeseter og campus’ ubestridt fremste urbane fortrinn.

Først sa kommunen nei til bygging i Høyskoleparken. Så ble det uklart hva politikerne egentlig hadde sagt, bortsett fra at inngrep kan aksepteres «dersom gevinsten er så stor at den forsvarer inngrep». Men hvilke gevinster som skal tillegges vekt, er det så langt sagt lite om.

Det gir grunn til bekymring. For det er et skrikende misforhold mellom intensjonen om å ivareta parken, og vinnerutkastets forslag om å bygge ikke mindre enn 16 – seksten – nye bygninger nettopp der.

«Et fremragende utgangspunkt» for arbeidet videre, uttalte lederen for NTNUs campusutvikling, Merete Kvidal, da vinnerutkastet var kåret. Men hva står igjen av utkastet dersom kommunen holder fast på nei til gjenbygging av Høyskoleparken?

Les også: Fortsatt ustø kurs mot nye NTNU

Les også kommentaren: Idékonkurransen blir arrangert på feil tidspunkt

Dersom den videre prosessen utelukkende skal bestå i «forhandlinger» mellom NTNU og kommunen, risikerer vi at Høyskoleparken aldri blir vurdert på egne premisser, og for de verdiene den kan tilføre framtidas campusbydel.

Høyskoleparkens bruk og verdi må vurderes på selvstendig grunnlag:

I campusprosessen framstilles parken stadig oftere som en «barriere», eller som bestående av mørke og utilgjengelige skogholt som skriker etter oppgraderinger og tilpasninger for å øke attraktiviteten.

Til tross for at alle erkjenner at parken er viktig, er det knapt noen av de innsendte arkitektforslagene som går nærmere inn på hvordan Høyskoleparken faktisk brukes, eller reflekterer rundt hvilken funksjon parken skal ha for framtidas bydel.

Se tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?

Det er underlig. For med den allsidige bruken parken har i dag, hvor både ansatte, studenter, naboer og barn i alle aldre bruker parken til alle døgnets tider, speiler den også bydelen rundt. Det er åpenbart at en amfiscene i akebakken bak Døvekirka ikke bare vil endre parkens karakter – det vil også påvirke bruken av den.

Mange som har stor glede av parken i dag, vil stenges ute fra å bruke den i framtida. Det vil påvirke framtidas bosettingsmønster, som igjen vil påvirke hva en «byintegrert campus» faktisk vil bety i praksis.

Dersom det er meningen at det skal bety noe annet enn universitetsbygninger som plasseres nærmere Elgeseter gate, er det avgjørende at Høyskoleparkens verdi, dens bruk og ulike funksjoner, nå gis en selvstendig vurdering før endelige vedtak fattes.

Hvis man med «byintegrert» tenker at campus og byen skal leve innvevd i hverandre med sammensatte bomiljø, vil Høyskoleparken spille en nøkkelrolle for å nå målet.

Opptatt av debatt? Les også: Det er ingen mening i å bygge en dyr tursti i fjæra når det finnes en fullt opparbeidet trasé

Bygg i randsonen kan gi en borg:

Det er selvsagt forståelig at både NTNU og byen står overfor vanskelige dilemmaer når det nye campus skal utformes. Én ting er at bygging i parken for å knytte campus nærmere byen vil bryte grunnleggende med tanken om det «monumentale kunnskapsbygget», hvor parken rundt skulle bidra til å gi campus dens opphøyde posisjon i terrenget.

Sverre Pedersen, som utarbeidet sitt forslag til reguleringsplan av «ringparken» i 1927, skrev at «[h]ar man først valgt et markert punkt i terrenget, i dette tilfelle Gløshaugterrassen, og understreket dets fremtredende betydning i bybilledet gjennom plasseringen av et betydningsfullt offentlig kompleks, må man konsekvent følge tanken videre. Særlig når dette punkt også byr på en enestående utsikt».

Tanken om det monumentale (men avsondrede) campus er ikke lenger i tidas ånd. Samtidig er parken nedenfor Hovedbygget underlagt vern, nettopp for å ivareta de verdiene som campus helt siden 1910 har vært opparbeidet etter. Selv om «Veien videre» har interessante forslag til hvordan man kan omgjøre Klæbuveien til gjennomgående bygate, kan bygging langs «randsonen» av parken, som forslaget legger opp til, i verste fall bety at vi i stedet for et «byintegrert campus» får en borg – med en park som gjøres utilgjengelig for byen, og med bygninger som bidrar til å gjøre Hovedbygget enda mer avsondret fra byen enn det er i dag.

Mer debatt: Sykepleierne er bekymret, slitne og frustrerte

De av oss som bor i umiddelbar nærhet til Høyskoleparken er heldige som har et så fantastisk grøntområde som nærmeste nabo. Det er parken som gjør det mulig for oss å bo i byen – stikk i strid med alle tendenser for øvrig og det man ellers gjerne ser som «barnevennlige områder». Høyskoleparken har alt – her kan professorene promenere, studentene kan grille og synge studentersanger til langt på natt (helst i de delene av parken hvor det ikke bor folk i umiddelbar nærhet), her kan naboer spille fotball og barna kan klatre i skogen eller plukke blomster. Parken er åpen og inviterende, men den har også hemmelighetsfulle steder som barna kan utforske og oppdage.

Høyskoleparken er bydelen Elgeseter og campus’ ubestridt fremste urbane fortrinn. Når Elgeseter og campus nå skal utformes som by, må Høyskoleparken vurderes på egne premisser, og ikke bare som en barriere mellom NTNU og byen.

Vi må få en oversikt over naturmangfoldet, hvem som bruker parken og hvor, og hvilken betydning parken har for campus og bydelen – både i dag og i framtidas Trondheim. Bare slik får vi vite hva vi har – men også hva framtidas campusbydel kan bli, dersom vi forvalter parken på en god måte.

Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, politisk innspurt og kulturkrangel om t-skjorter

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Trond Åm er medlem i byutviklingskomiteen (V) og nabo Foto: Kjell A.Olsen