Kronikk

Vi mista pappa for over 30 år siden, men han døde ikke før nå

Denne sorgen kan jeg ikke slippe ut i en stor storm. Da revner det. Den skal sige ut litt om litt.

«Han var ingen stakkar og tullebukk. Men han fikk utlevert en psykisk helse som gikk i dass, som han selv ville sagt det» skriver Hilde Tyldum Stordahl om faren som var schizofren og paranoid.Foto: Privat

Saken oppdateres.

Det var det jeg tenkte seint om kvelden 16. februar i år.

Noen minutter tidligere hadde bror min ringt.

- Fatter er død.

- Helvete.

Vi mista pappa for over 30 år siden, men han døde ikke før nå.

En morsom pappa som var med og lekte. Hånda hans over håret når han sa god natt om kvelden.

Han ble en mann som gikk gatelangs med vannkanne i den ene hånda og sekk over den andre skuldra. Alltid i samme sorte pene svarte sko. Alltid i dongeri og ullskjorte. Noen ganger med den gamle vinterfrakken fra barndommen. Eller den grå frakken fra samme tid.

Skosålene sleit hull mot asfalten. Avstanden var uendelig.

Hjelpen var uoppnåelig. For både han og oss.

Ullevål 6. avdeling. Gaustad sykehus. Veum.

Samme hvor det var. Ingen ting hjalp.

Les også: Kritisk om piller i psykiatri


Jeg var tenåringsdatteren som kom alene på besøk. Uten at det tilsynelatende betydde noe for dem som så meg. Ja – bortsett fra for hun som svermet rundt meg og pappa og så absolutt skulle servere oss kaffe. Så hun banket på glassdøra. Vi så personalet på andre siden, og de så oss. Men de reagerte ikke på bankinga hennes.

Det var da jeg forsto det: Her kan man ikke bli frisk. Her blir man bare sykere.

Vi ungene var nærmeste pårørende. Det var litt av en tittel å føle på. Vi sørget for å få vite hva som var diagnosen. – schizofren og paranoid, sa legen. Ja vel.

Og hva i helvete skal vi gjøre nå?

Ja, jeg stilte så klart ikke spørsmålet. Men tok i stedet opp gule sider for å finne en psykolog som kunne hjelpe oss. Og jeg begynte å ringe rundt – uten napp – så det stoppet der.

Tung psykiatri er ikke uten humor. Vi lo sammen, selv om latteren av og til bare var utenpå. Han var statistiker og jobbet med flyttemotivundersøkelser. Han elsket Blindern.

Og han ble tilbudt porselensmaling da han ble utskrevet.

Vi lo av det også.

Les også kronikken: Mange barn og unge opplever ikke barnevernsinstitusjonene som et hjem.


Men jeg bannet inni meg og tenkte at når han dør, da skal jeg gjøre noe med det. Skrive noe om det. Men ikke før. Han har integritet – er et verdifullt menneske. Han var ingen stakkar og tullebukk. Men han fikk utlevert en psykisk helse som gikk i dass, som han selv ville sagt det.

Han var mannen som gikk bort til alle alkoholikerne i Oslo på 70-tallet og sjekket at de var i form. Han var snill og omsorgsfull. Han var hel ved.

Men han var også den faren som sa til datteren sin: «jeg vil ikke se deg på ett år». Og holdt det løftet.

Som tenåring får du det travelt med å bygge solid mental helse, selv når du mister så store deler av det trygge fotfestet. Og du spør ikke om hjelp. Du ser bare sterk ut.

Vi tenkte at det hadde vært lettere om han var død.

Ja, det er fælt ikke sant? Så fælt er det.

Og vi skulle gjort mer for han, ikke sant? Nei, vi kunne ikke det.

Vi gjorde det vi kunne. Vi måtte redde oss selv.

For pappa var tvangsinnleggelser sykdomsfremmende. Han fikk bekreftet vrangforestillingene sine når «samfunnet» tvang han på sykehus. Jeg tror han ble redd. Og han fikk ikke tillit til de som ville hjelpe han.

Noen ble redd han. Han var ikke voldelig, men det var episoder der han skremte vekk hjelperne. Og de lot seg skremme.

Opptatt av debatt? Les også: Leste kommentarene under en artikkel om ulveskader, og kjente tårene presse på. Vi sauebønder er ikke mye verdt i manges øyne


Pappa flytta tilbake til hjemkommunen sin, Askim. Han ville ikke, men sånn ble det. Og nå sier vi: Takk og pris!

For vi så det de siste seks, åtte, ti årene han levde. Han var ofte glad. I 2012 var første gang han feiret jul med oss siden 1984.

Det var en merkedag da han møtte opp til julefeiring. Og han fortsatte å møte opp.

Pappa ville ikke ha telefon. Han var en av de få som visste hvor mange – eller hvor få – telefonkiosker det fantes i Askim. På strekninga Askim–Oslo. Og i Oslo. På slutten av livet hans var det nesten ingen. Det er ikke få kroner han har brukt på togbilletter for å komme seg til en telefon.

Sånne bagateller kan prege livet når ikke alt er helt A4. Men selv om livet er annerledes er det verdifullt. Og ikke minst verdifullt for andre.

For naboene som fikk besøk. For vennene på kafeene som han hadde faste samtaler med de siste årene.

Mer debatt: Det er nok av pengesterke folk i Trondheim. Men de vil helst bli sett på Rosenborg-kamp


For blomsterbutikken som med ujevne mellomrom fikk besøk av pappa. Han hadde med en orkide som han trolig fikk av bror min en gang. Den fikk nok altfor mye kjærlighet, for stadig vekk måtte den inn på rehabilitering. Og damene i blomsterbutikken tok den med glede imot. Etter ei stund kom han innom og hentet den, og bar den med seg hjem.

For barnebarna som fikk masse rare gaver gjennom årene og traff ham med ujevne mellomrom. Det yngste barnebarnet skrev etter begravelsen at «morfar var alltid glad». Det var en lettelse – for han hadde rett. Pappa var mer glad de siste årene.

Han var glad for å treffe oss. Han var ikke så jaget lenger.

Det var et spesielt opplegg rundt pappa de siste 10–15 årene. Men det var ikke innenfor psykiatrien.

Da de ville legge han inn igjen, hadde boligkontoret i kommunen trådt fram med et forslag. De foreslo at de kunne besøke pappa jevnlig, med utgangspunkt i at boligen skulle være i orden. Etter et par år var tilliten på plass, og etter mange år var tillit blitt vennskap og trygghet.

Jeg velger å tro at pappa hadde det bra de siste årene. Han hadde mennesker han traff jevnlig – han var ikke ensom.

Se også denne tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?



Alle kan ta lærdom av boligkontoret i Askim. Noen ganger trengs det at noen bryr seg på ekte – og over lang tid. Så kan et liv limes sammen bit for bit.

Så ble han funnet død. Hjemme alene. Kameratene på kafeen savnet han. Det var ikke likt han ikke å dukke opp.

Og vinduet ble knust for at helsepersonell kunne komme til. Jeg kjente en glede ved at de syntes han var verdt å prøve å redde. Automatisk – uten å tenke – tok jeg ikke det for gitt.

Nå kan alle vi som er rundt plukke opp våre skår.

Men jeg slipper ikke sorgen ut i en stor storm.

Bare litt og litt.

Så det ikke revner.


Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, politisk innspurt og kulturkrangel om t-skjorter

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?