Kronikk

Hjelp, jeg har time hos legen min

Den økende ankomsten av innvandrere og asylsøkere kan by på nye utfordringer for legestanden.

Kommunikasjon: Det aller viktigste verktøyet enhver lege trenger i møte med sine pasienter, er å kunne kommunisere med vedkommende, skriver kronikk-forfatteren. Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Foruten den generelle belastningen av å være tvunget til å leve i eksil, har enkelte psykososiale belastninger og andre tilleggsvansker. Spørsmålet er om legene er godt nok forberedt for å møte denne utfordringen?

Jeg mener det aller viktigste verktøyet en hver lege har behov i møte med sine pasienter, er å kunne kommunisere med vedkommende. Kommunikasjon er å overføre signaler, verbalt eller nonverbalt fra en person til en annen med hensikt å frembringe forståelse, en bestemt mening eller en respons hos den andre.

LES OGSÅ: Elever oppsøker lege på nett

Språkproblemer og andre kommunikasjonsbarrierer kan gjøre det ekstra vanskelig å innta rollen som pasient. Og norsk er ikke et enkelt språk å lære. Pasienter med svært begrensede norskkunnskaper vil derfor kunne trenge lengre konsultasjonstid hos legen. Selv etter lang botid er det ikke alltid like lett å være nyansert i kommunikasjon med andre.

Nyansene i det norske språket kan by på utfordringer! Jeg husker fortsatt de første årene i Norge, da det svært ofte hendte at jeg ble usikker på hva legen min egentlig mente. Av respekt for legen, unnlot jeg å spørre. Også fordi jeg ikke ville være til bry. I Ghana er legene er en høyt respektert gruppe, noe jeg hadde jeg med meg de første årene i Norge.

Tolk må og skal brukes i mange tilfeller! Men som kjent, er det ikke alltid like lett å skaffe tolk i det språket en vil ha. Og selv om man klarer å skaffe riktig tolk, behøver ikke tolkingen å være så bra.

LES OGSÅ: 1100 pasienter kan ende opp uten fastlege

Resultatet kan bli at både pasienten og legen kan bli sitt-ende igjen med en følelse av at ingenting har blitt oppfattet. Noe som er en forutsetning for at legen vil kunne utføre arbeidet sitt på en god måte. Dermed kan språket vise seg å være nøkkelen eller et hinder i møte med legene. En samisk kvinne opplevde språkbarrieren slik: Når jeg er hos en norsktalende lege og begynner å fortelle om sykdommen min, oppdager jeg plutselig å bli diagnostisert med to sykdommer.

Først den jeg gikk til legen med og så den jeg får mens jeg er hos legen. Resultatet er at jeg blir redd. På grunn av språket kan jeg dessverre ikke forklare meg så godt på norsk om det som feiler meg. Jeg frykter at legen misforstår meg.

Jeg innrømmer gjerne at jeg slet med å møte opp til rett tid til legetimene de første årene i Norge. Fra å komme fra et samfunn der begrepet «African time» uten stress var gjeldende, måtte jeg sakte, men sikkert forandre meg dramatisk. I min nye tilværelse heter det nå «time is money» Her gjelder det å møte opp til rett tid på hver eneste lege time, enten jeg vil eller ikke!

LES OGSÅ: God legeordning som må sikres

Synet på sykdom og lidelser varierer også innen forskjellige kulturer. Mens det i vestlig medisin er naturvitenskapelig basert, anses sykdom i enkelte kulturer som besettelse eller straff. Måten personer med minoritetsbakgrunn håndterer kriser og sykdom på kan også variere sterkt. I vestlige kulturer er det helt vanlig å greie seg selv. I Ghana der jeg opprinnelig kommer fra, rådfører man seg gjerne med familien.

Jeg hadde ikke familien min å rådføre meg med i Norge da jeg slet med melkeintoleranse. Jeg husker bare jeg sprang på do hver gang jeg var borti melke-produkter. Med svært begrensede norskkunnskaper og uten tolk til stede, klarte jeg ikke å formidle på en god måte.

Legen kunne derfor ikke fastsette en riktig diagnose tidlig, eller legen manglet rett og slett kunnskap om at en betydelig andel av personer med minoritetsbakgrunn har hyppig melke-intoleranse. Det måtte utallig legetimer til før diagnosen melkeintoleranse ble fastsatt.

LES OGSÅ: Fastleger jobber med hele pasienter

Fleksibilitet og nytenkning i forhold til rutiner og tilbud kan være en utfordring i legenes hverdag, som preges ofte av stort arbeidspress. Jeg mener at enkelte innvandrere og asylsøkere er ekstra sårbare, og bør møtes med fleksibiltet og nytenkning. En naturlig konklusjon er at de som trenger tettere oppfølging bør får det.

Det er samtidig viktig å presisere at innvandrere og asylsøkere er like forskjellige som alle andre grupper i samfunnet og må behandles deretter. Det fins mange ressurssterke i denne gruppen også.

Gikk du glipp av disse?