Kronikk

Generasjon navle

Jeg har fått en overdose med folks privatliv og kjendiser som bare er kjent for å være kjent. Selv i litteraturen er grepene fra reality-TV blitt grunn god nok til å skrive en bok.

Familieoppgjør i bokform: «Man fristes til å foreslå at de kjøper seg en flaske vin og tar diskusjonen over kjøkkenbordet» skriver kronikkforfatteren om oppgjøret mellom søstrene Vigdis og Helga Hjorth. På bildet mottar Vigdis Hjort Litteraturkritikerprisen 2016 for boka «Arv og miljø».

Saken oppdateres.

Det har vært en populær øvelse å gi generasjoner navn: «Dessertgenerasjonen» ble brukt om oss som tok over et land «ferdig bygget», og slapp slitet med å bygge det selv.

Jeg er fristet til å lansere et nytt begrep: Generasjon navle. Vi som lever nå sitter på kanten av vår egen navle og kikker innover. Og topper det hele med et ekstremt behov for eksponering av oss selv.

Andy Warhol sa en gang noe sånt som at «I fremtiden er alle berømt i femten minutter». Nå er vi i det som var hans fremtid, og jammen fikk han ikke rett.

Det startet på mange måter med reality-TV. Der kunne vanlige mennesker i full offentlighet gjøre ting som man normalt forbeholder den svært private delen av livet.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: I de beste og verste familier


Jeg husker godt oppslagene i mediene i forbindelse med første sesong av Big Brother: Utenom TV-sendingene kunne man logge seg inn på huset via nettet, og på formiddagen var det tid for personlig hygiene. Da gikk ropet gjennom gangene i enkelte av departementene i Oslo: «Nå dusjer’em på Big Brother». Kikkingen tok så mye båndbredde og la beslag på så mye arbeidstid at ledelsen i flere departementer så seg nødt til å blokkere Big Brother i arbeidstiden.

Siden er dette tatt mange steg videre: Familien Osbourne startet trenden med å ha kameraer hengende tett på, familien Kardashian har videreutviklet konseptet og er nærmest blitt et lite konsern med mennesker som er kjent for å være overfladiske og selvopptatt på TV.

For en stund siden leste jeg en artikkel om mødre som ser «The Kardashians» sammen med sine små døtre, og jeg ble oppriktig bekymret. Hva slags verdier er det mor formidler til datteren sin når de ser dette programmet sammen?

Les også: Yo! Adressa! Hva skjera? Rundt 20 klikksaker om Williams-konserten sier sitt


Min bekymring er selvsagt mest av alt et uttrykk for at jeg begynner å bli gammel. Vi som var unge på åttitallet kan for eksempel huske en kø av syngedamer med navn som begynte på S og sluttet på A (Samantha, Sabrina, Sinitta – jeg er nesten skremt over hvor lett det er å huske navnene). Vi hadde ikke bare kjernesunne idealer vi heller.

Den gang hadde vi også mennesker som var mest kjent for å være kjent. Hallodamer på NRK kunne være faste gjengangere i den kulørte ukepressen lenge etter sin siste opptreden på skjermen, uten å ha prestert noe annet enn å fortelle at de hadde gjennomgått et samlivsbrudd eller hadde oppsøkt en healer.

Forskjellen fra den gang til nå er mengden:

I dag produseres «kjendiser» i et omfang som vi knapt har sett før. Alle med tilgang til en mobiltelefon kan blogge. Bilder av jenter med trutmunn som forteller om dagens outfit er allerede gammeldags.

De mest vellykkede bloggerne er utmerkede reklameplakater for mote, sminke, mat og drikke. Noen av dem har da også fått behørig kritikk for å blande ren reklame med det som ser ut til å være helt ordinære fortellinger fra egen hverdag.

For den som ser ukritisk på alt dette må det nesten fremstå som et mål å bli kjent, helst uten å beherske noe som helst annet enn å snakke inn i kameraet på mobilen sin.

Opptatt av debatt? Les også: Vi ville oppleve følelsen av villmark ein siste gong før området blir ødelagt


Navlefokuset har naturligvis nådd litteraturen for lengst. Ari Behn har en imponerende liten og lite interessant produksjon med tanke på hvor godt eksponert han har klart å holde seg i mediene.

Karl-Ove Knausgårds «Min kamp» er ikke egentlig noe annet enn rent behov for eksponering av seg selv i bokform. Det ble hyllet som en kunstnerisk seier, mens de samme kritikerne har akkurat like mange fordommer som meg selv mot reality-TV og tanketomme blogger.

Hvis du utleverer deg selv og familien din i form av bokstaver på papir er det kunst. Hvis du gjør det på YouTube er det søppel.

Nå har familien Hjorth tatt det enda et skritt lenger: Forfatteren Vigdis Hjorth ga i fjor ut boken «Arv og miljø». Jeg har ikke lest den, men omtalen var så massiv at jeg strengt tatt har fått med meg det vesentligste innholdet.

Nå har søsteren hennes kommet med tilsvar. Hun gir ut boken «Fri vilje», hvor hun imøtegår mange av Vigdis’ påstander om livet i familien Hjorth. Man fristes til å foreslå at de kjøper seg en flaske vin og tar diskusjonen over kjøkkenbordet.

Mer debatt: Hvorfor mener noen at vi må kureres, aborteres, ekskluderes og diskrimineres?


Og så frykter jeg bokhøsten: Den ene forfatteren etter den andre kommer med bøker med stadig mer intime avsløringer fra eget familieliv. Hvorfor er det gått av moten å ganske enkelt dikte litt? Jeg trodde noe av poenget med romaner var at de skulle underholde oss, bevege oss, få oss til å undres og kanskje til og med lære oss litt – nettopp fordi de var diktning?

Som sagt er jeg sikkert blitt gammel. Og jeg må jo innrømme at jeg har et betydelig eksponeringsbehov selv. Hvorfor skulle jeg ellers, gjennom flere tiår, ha oppsøkt verv som medførte at jeg til stadighet var i ulike medier?

Men midt oppe i generasjon navle føler jeg at jeg nærmest drukner i folk som vil presse på meg privatlivet sitt, og tar meg i å tenke at jeg foretrekker at dersom noen blir kjent så er det fordi de faktisk presterer noe utover det normale: Bedriftseierne som klarer å skape gode, trygge arbeidsplasser, musikerne som klarer å skape noe som føles nytt og friskt selv i vår tid, legen som frivillig oppsøker verdens verste konfliktområder for å berge liv eller idrettsutøveren som sprenger rekorder vi trodde ville bli stående til evig tid.


Jeg har ingenting imot å bli underholdt, alt trenger ikke være så alvorlig alltid. Men nå har jeg fått en overdose med folk som mener privatlivet deres er mer enn god nok grunn til å gi dem oppmerksomhet og penger.


Hør våre kommentatorer snakke om kristne verdier, norsk og trøndersk kultur og litt valgkamp. Gjest: Ingvild Kjerkol (Ap)

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Hevnroman: Helga Hjorth hevner seg over søsteren Vigdis i boka «Fri vilje». 
            (Foto: Sturlason)

Hevnroman: Helga Hjorth hevner seg over søsteren Vigdis i boka «Fri vilje». Foto: Sturlason

Gikk du glipp av disse?