Med egne ord

En velferdsstat til forfall

Vi trenger fellesskapet for å være et trygt og stabilt samfunn, men fellesskapet er skrantende og mange står på utsiden.

Økte forskjeller: «Vi trenger fellesskapet for å være et trygt og stabilt samfunn, men fellesskapet er skrantende og mange står på utsiden» skriver Ragna Vorkinnslien. Foto: Stian Lysberg Solum,, NTB scanpix

Saken oppdateres.


Jeg vokste opp på nittitallet, i et Norge som opplevdes veldig trygt for min generasjon. Da jeg lærte meg å lese, leste jeg avisen. Om Rwanda som sto i en dyp humanitær og økonomisk krise etter folkemordet. Jeg leste om Bosnia og hvordan vi tok imot flyktninger da det var behov, fordi det var jo slik det skulle være. I oppveksten hadde jeg en uovervinnelig tro på dette.

På FN, på menneskerettighetene, på den videre utviklingen av velferdsstaten og å kunne bruke vår egen trygge situasjon til en større grad av internasjonal solidaritet.

Her i Norge; landet som har vært foregangsland på likestilling, arbeidernes rettigheter og like muligheter for alle. Her skulle vi fortsette å bygge opp velferdsstaten, og der vi hadde nok skulle vi dele med andre som ikke var like heldige som oss. I dag, når jeg nærmer meg tredve, står velferden til forfall. Det trygge sosialdemokratiet har smuldret vekk og min generasjon står igjen med smulene etter at Arbeiderpartiet og Høyre har gitt vekk en stadig større del av kaken til eliten.

Den internasjonale solidariteten og fellesskapstanken har blitt erstattet med stengte grenser og norske bombefly i fattige land.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Spar oss for gravalvoret – politikk er alvorlig nok


De siste tredve årene har forskjellen i Norge stadig økt, og i dag lever over 100 000 barn i fattigdom. Dette er ikke en naturkraft, som Jonas Gahr Støre prøvde å si forleden, eller noe som bare har skjedd av seg selv, det er en villet utvikling fra de styrende partiene.

Vi må kunne se ulike ting i sammenheng, fordi det er ikke sånn at noen saker er isolert. EØS-avtalen rammer de i midlertidige jobber og de i lavtlønnede yrker hardest, klimakrisen rammer de fattige i større grad enn de rike og Nato og Norge sine angrepskriger i andre land rammer de som allerede er i en vanskelig situasjon.

Felles for disse er strukturer som elitene tjener på og der de fattige er taperne. For å løse problemene så trenger vi ikke bare en ny regjering, vi trenger en ny politisk kurs.

Jeg ble folkevalgt for første gang i 2015 og sitter som gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre. Min motivasjon da var den samme som nå, å jobbe for den nye politiske kursen.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg regner med at bilkøen står som i alle syv årene jeg har jobbet på Aqua Nor



Trondheim kommune har de siste årene også bidratt til de økte forskjellene. Flertallet har innført arbeidsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, fjernet søskenmoderasjonen i SFO, og da kommunen gikk en kvart milliard i overskudd puttet de det i fond istedenfor å bruke det der var tiltenkt; til folk som trenger det.

Dette er de grå dagene i politikken, de dagene der jeg blir oppgitt og egentlig ganske sint. Heldigvis så har vi de fine dagene også, de dagene da Rødt får gjennomslag for en omfordelende politikk.

Da regjeringa ville rasere arbeidsmiljøloven gikk Rødt til aksjon og fikk gjennom i over 50 kommuner, inkludert Trondheim, at vi skulle følge de gamle bestemmelsene. I fjor jobbet vi lenge med et forslag for å hindre de kommersielle aktørene i barnehagesektoren. Nå er det vedtatt i både Oslo, Trondheim og Bodø. Når Rødt kommer på Stortinget til høsten vil vi endre barnehageloven slik at kommersielle selskaper ikke lenger kan ta ut profitt av våre felles skattekroner.

Unn deg denne fine teksten: Gutten kikker bort på sin bestemor: «Hvorfor har du så mange streker i ansiktet?»


Dette er eksempler på en politikk som kan ivareta velferdsstaten over tid og som kan utjevne forskjellene mellom folk.

Vi trenger fellesskapet for å være et trygt og stabilt samfunn, men fellesskapet er skrantende og mange står på utsiden.

Fattigdom, mangel på trygge faste jobber, skinnhellige politikere som snakker ned til sjuke, til innvandrere og til de som er annerledes, det trenger vi ikke.


Vi trenger ikke mer ovenfra og ned snakk fra styrende partier, vi trenger en felles folkebevegelse som vil avskaffe forskjeller.

Vi trenger Rødt på Stortinget som kan kjempe for en mer rettferdig fordeling. Fordi fellesskap, det fungerer.


Bli med våre kommentatorer på besøk hos Anne B. Ragde og hør dem snakke om hennes nye bok, virkelighetslitteratur, valgkamp, flatfyll, fadderuke og studentbyen Trondheim.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?