Kronikk

Det vanskelige lokaldemokratiet

Tenker vi rett rundt hvordan lokalpolitikken er organisert i norske kommuner?

Uro i rådhuset: «Det har vært interessant å lese om sommerens innblikk i politiske prosesser i Trondheim kommune» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser varordfører Hilde Opoku (t.v.) og ordfører Rita Ottervik etter sommerens møte om samarbeidsproblemer i rådhuset. Foto: Terje svaan

Saken oppdateres.

Dette ganske store spørsmålet oppsummerer noe av det jeg sysler med for tiden, i mitt forskningsprosjekt på politisk ledelse og politisk organisering i norske kommuner.

Det har vært interessant å lese om sommerens innblikk i politiske prosesser i Trondheim kommune. Selv om jeg ikke skal studere Trondheim kommune i mitt prosjekt, har jeg likevel noen refleksjoner som jeg gjerne vil dele med Adresseavisens lesere.

Som mange vet, kan kommuner organisere seg på to måter her til lands: I en formannskapsmodell, eller i en parlamentarisk modell.

Som de fleste andre kommuner, har Trondheim valgt en formannskapsmodell.

Les også Adresseavisens leder: Betimelig forslag om åpenhet

Les også: Oppvaskmøte hos Ottervik etter Opoku-utspill


De to modellene har ulik vekting av styringsdyktighet og demokrati: Den parlamentariske modellen vektlegger klare politiske alternativer og styringsdyktighet, mens formannskapsmodellen vektlegger konsensus og demokratisk deltagelse. De to modellene baserer seg på litt ulik tenkning rundt hva lokaldemokrati er.

I parlamentarismen forstår vi, veldig forenklet, demokrati som konkurranse mellom ulike alternativer, der velgerne gjerne har minst to klare alternativer å velge mellom. Den politiske gruppen som vinner, får overta regjeringskorridorene, mens den tapende gruppen er henvist til skyggenes dal. Her er deres rolle å drive opposisjonspolitikk, det vil si å kritisere det sittende flertall, og lansere alternativ politikk. Målet er å vinne velgernes gunst i neste valg, eller å slå kiler i en posisjon for å skape en ny flertallskoalisjon. Begrepene «posisjon» og «opposisjon» er derfor veldig viktige i denne modellen.

Les også Harry Tillers kommentar: Hvor ble det av prinsippene?


Formannskapsmodellen forstår demokrati på en litt annen måte. Her er selve den politiske prosessen viktig. Det er i denne forståelsen viktig at demokrati er mer enn et numerisk flertall. Denne måten å forstå demokrati på, vil se kritisk på at det politiske mindretallet er fratatt politisk innflytelse. Derfor forstås demokrati her mer som en deltagende prosess, hvor det er et mål i seg selv å ha åpne prosesser og inkludere et bredt flertall, og oppnå konsensus.

Formannskapsmodellen er organisert for å skape dette. Derfor er begrepene «posisjon» og «opposisjon» mer fremmede i denne modellen, enn i en parlamentarisk modell. At begrepene likevel brukes så hyppig som de gjør i norske kommuner, er derfor et interessant paradoks.

Mange kommuner i Norge i dag ser ut til å praktisere en slags hybrid versjon av de to modellene. Enkelte forskere har omtalt det som «parlamentarisme light», altså en formannskapsmodell med trekk fra parlamentarisk tenking. Trondheims modell kan minne om en slik variant.


Opptatt av debatt? Les også: Sitter igjen med et monster av en tv-benk fra Ikea, med ei smørje av ledninger og kabler på baksiden


Dette ser ut til å skape noen paradokser, og kanskje noen misforståelser. Eksempelvis skriver Adresseavisen 28. juli at «varaordfører Hilde Opoku fortsetter som varaordfører». Som om hun var en statsråd som kan kastes av et flertall. Men det kan hun altså ikke. Når hun er valgt som varaordfører, sitter hun som dette i hele fireårsperioden som sin borgerplikt. Hun kan søke fritak fra kommunestyret, som ethvert annet medlem – men dette må være hennes eget initiativ, og det skal ifølge kommuneloven være tungtveiende grunner for å akseptere en slik søknad, vanligvis sykdom, flytting eller særskilte private forhold.

Selv om vi nå de siste dagene kan se at Opoku fratrer, kan ikke dette knyttes til politisk mistillit, men til personlige forhold (ny jobb i utlandet). Hovedpoenget er at bystyret på ingen måte kan tvinge henne til å fratre, ulikt hva Stortinget kan gjøre med statsråder i en regjering. I et parlamentarisk system kan politisk mistillit felle regjeringen, noe som ikke er mulig i et formannskapssystem. Nettopp dette er ett av de vesentlige forskjeller mellom parlamentarisme og formannskapsstyre.



Et annet paradoks er at til tross for den sterke betoningen av «posisjon» og «opposisjon» i parlamentariske systemer, avdempes dette noen ganger av hvordan det politiske arbeidet er organisert. Også i parlamentariske systemer erkjenner man et behov for bred involvering. Vi kjenner til dette her til lands med Stortingets arbeid i komiteene.

Mer debatt: Det er uhørt å sette kvinner og eldre opp mot hverandre, og mene at den ene er viktigst


Komiteenes arbeid er skjermet fra offentlighetens innsyn, og har rykte på seg for å være «politiske verksteder». Enkelte lokalpolitikere jeg har snakket med, sier at det samme ikke nødvendigvis kan sies om de kommunale organene. Hvis det er slik, er det i så fall interessant. Én hypotese er at offentlighetsloven kan ha gitt en uønsket og uheldig virkning på det politiske arbeidet i kommunene.

Det er altså slik at man i formannskapsmodellen ikke behøver å forhandle seg fram til en «posisjon». Selv om det er lang tradisjon for å samle seg i blokker ved valg av ordfører og andre lederverv, synes det å være en ny utvikling at man har etablerte «blokker» med klart formulerte samarbeidsavtaler i hele perioden.

Det interessante er hvorfor dette skjer så hyppig som det gjør. Er det fordi formannskapsmodellen ikke er styringsdyktig nok i sin «originale» form?

Og hvis det er slik, bør det ha betydning for hvordan vi tenker rundt lokal politisk organisering her til lands?

Dette er spørsmål jeg ikke har svar på, men noe som jeg håper mitt prosjekt etter hvert kan kaste lys over.


Bli med våre kommentatorer på besøk hos Anne B. Ragde og hør dem snakke om hennes nye bok, virkelighetslitteratur, valgkamp, flatfyll, fadderuke og studentbyen Trondheim.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kronikkforfatteren: Espen Leirset, stipendiat i statsvitenskap, Nord Universitet (Levanger)

Kronikkforfatteren: Espen Leirset, stipendiat i statsvitenskap, Nord Universitet (Levanger)

Gikk du glipp av disse?