Kronikk

Krig er et sannsynlig utfall

I konflikten med Nord-Korea står USA i tiden fremover overfor et valg med tre alternativer. Det minst forlokkende er krig. Men krig er også et ubehagelig sannsynlig utfall.

USA og Nord-Korea: «Krigsfaren øker som følge av det faktum at Donald Trump er president nettopp i denne kritiske perioden» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser tv-bilde av president Donald Trump (til venstre) og Nord-Koreas leder Kim Jong Un. Foto: Ahn Young-joon, AP

Saken oppdateres.

En utbredt misforståelse er at Nord-Korea er en uberegnelig aktør. Selv om vi har begrenset informasjon om interne forhold i landet, har regimets opptreden utad over flere tiår gitt oss et solid innblikk i landets sentrale mål og strategier.

Nord-Koreas mål: Nord-Korea ønsker tre ting: (1) regimeoverlevelse; (2) aksept som selvstendig, suveren stat under ledelse av Kim-dynastiet; (3) aksept som fullverdig atommakt.

Atomvåpen oppfattes – mye med rette – som selve garantisten for regimets og statens overlevelse i en verden der USA (også med rette) anses som en eksistensiell trussel. Disse våpnene er midler til avskrekking, ikke til formålsløs utslettelse av fiender. Dette gjelder også for Nord-Korea.

Les også Adresseavisens leder: Kims lek med Donald Trump


Landet har nå rimeligvis kapasitet til å gjøre enorm skade i regionen ved bruk av konvensjonelle så vel som biologiske, kjemiske og nå også kjernefysiske våpen. Men det udiskutable fokuset på overlevelse gjør det så å si utenkelig at Nord-Korea vil angripe først. Regimet har ingenting å tjene på et angrep «ut av det blå»; landet er på alle sentrale militære områder langt underlegen sin motstander. En krig vil medføre både statens og regimets fall.

USAs muligheter: USA har tre valgalternativer. For det første kan man fortsette på det sporet man har fulgt siden begynnelsen av 1990-tallet. Dette involverer en blanding av økonomisk press, militær avskrekking og periodevise forhandlingsfremstøt.

Denne strategien, hvis mål er å få Nord-Korea til å oppgi atomvåpenprogrammet, har til nå feilet. Den vil ventelig heller ikke fungere i fremtiden; fra et nordkoreansk perspektiv innebærer oppgivelse av atomvåpnene regimets endelikt.

For det andre kan USA velge å akseptere at Nord-Korea forblir en atommakt så lenge Kim-dynastiet regjerer. Om man velger å slå inn på en slik vei, vil målet heller være å begrense omfanget av Pyongyangs kjernefysiske arsenal.

Les også: USA og Sør-Korea innleder militærøvelse i svært spent klima



Samtidig vil en slik strategi bli understøttet av USAs kapasitet og (må man formode) vilje til å svare på ethvert væpnet angrep fra Nord-Korea mot amerikansk eller alliertes territorium.

Aksept av Nord-Korea som atomstat vil også fjerne mye av grunnlaget for militariserte kriser og derigjennom redusere sannsynligheten for krig betraktelig. Dette alternativet er, realistisk sett, det minst dårlige for regionen og for verden som helhet.

Men det tredje alternativet – en krig initiert av USA – er antagelig og dessverre et vel så sannsynlig utfall, av flere årsaker.

For det første er det på ingen måte overraskende at det er nå Nord-Koreas og denne konfliktens skjebne vil bli avgjort. Hittil har «strategisk tålmodighet» vært en forståelig amerikansk strategi. Men tiden går fort.

Opptatt av debatt? Les også: Trafikken går i ett. Det er tross alt tidligere E6 vi snakker om



Om to-tre år vil Nord-Korea sannsynligvis ha en fullverdig atomvåpenkapasitet med alle de elementer dette inkluderer (hydrogenbomber, miniatyriserte atomstridshoder, interkontinentale raketter). Dersom USA skal gjennomføre et preventivt angrep mot Nord-Korea, må det skje før sistnevnte har fullbyrdet sitt program. Et slikt angrep vil bli fryktelig blodig for alle parter. Men det blir på langt nær så blodig som det en krig om to-tre år vil bli.

For det andre innebærer en fullbyrdet nordkoreansk atomvåpenkapasitet en forskyvning av de regionale maktforholdene og en begrensning av USAs handlingsrom i regionen.

I tillegg kommer en rekke følgeeffekter. USA har siden den kalde krigens slutt investert betydelige ressurser og prestisje i å hindre spredning av atomvåpen. En aksept av Nord-Koreas atomvåpenstatus vil, blant fiender så vel som allierte av USA, tolkes både som en forvitring av ikke-spredningskampen og som et signal om at den strategiske nytteverdien av å besitte slike våpen – til avskrekking og regimeoverlevelse – er formidabel.

Mer debatt: Sitter igjen med et monster av en tv-benk fra Ikea, med ei smørje av ledninger og kabler på baksiden


For det tredje er det for en supermakt, som USA er og forventer å forbli, et spørsmål om troverdighet, prestisje og ære. Ettergivenhet vis-à-vis Nord-Korea er å la seg pille på nesen av en diktatorisk småstat. Og en supermakt som lar seg pille på nesen av en diktatorisk småstat er i beste fall en vaklende supermakt. Et sådant USA sender samtidig et betydningsfullt signal til sine strategiske konkurrenter. I Beijing, Moskva og Teheran vil dette utvilsomt bli tolket som at USA i dag mangler vilje til å bruke militær makt annet enn mot totalt underlegne fiender.

For det fjerde: Krigsfaren øker som følge av det faktum at Donald Trump er president nettopp i denne kritiske perioden. Troverdighet bygges ikke ved retoriske grep eller løsslupne, strategisk tvetydige Twitter-utbrudd; troverdighet bygges gjennom konkrete handlinger. President Trump har demonstrert en umiskjennelig evne til å male seg inn hjørner. Han bløffer når han truer Nord-Korea med «fire and fury», og dette gjør bare vondt verre hvis eller når bløffen blir endelig avdekket.

Det er grunn til å anta at han til slutt – om noen måneder, ett år, to år – vil bli tvunget til å la ord bli til handling, om ikke for supermaktens så for sin egen æres skyld.

En krig med Nord-Korea vil bli uhyre blodig. En aksept av landet som atomvåpenstat er langt å foretrekke, også for USA, selv om det koster i prestisje.

Men de underliggende drivkreftene i denne konflikten er som de er, og de forsvinner ikke med det første. Det gjør heller ikke Donald Trump.


Bli med våre kommentatorer på besøk hos Anne B. Ragde og hør dem snakke om hennes nye bok, virkelighetslitteratur, valgkamp, flatfyll, fadderuke og studentbyen Trondheim.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kronikkforfatteren: Jo Jakobsen er professor i statsvitenskap ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Kronikkforfatteren: Jo Jakobsen er professor i statsvitenskap ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Gikk du glipp av disse?