Kronikk

Løft kunstbyen!

For snart ett år siden åpnet Dronning Sonja Kunsthall Trondheim, og Trondheim fikk en ny arena for kunst. Året som gått har vært fylt av spennende prosjekt, god kunst og fine møter med utøvere og publikum.

Kunstdebatt: Kunsthall Trondheim åpner i kveld for diskusjon om hvordan kultur og næringsliv kan skape verdi for hverandre, og hvordan medier, sivilsamfunn, næringsliv og kulturmiljøet i felleskap kan løfte Kunstbyen Trondheim til glede for alle.

Saken oppdateres.

Vi har løftet fram samtidens store spørsmål om miljø og klima, feiret Tråante, og hatt et fokus på urfolk. I egen regi og i samarbeid med andre aktører har Kunsthallen vært en plass for diskusjoner, program og konserter. Det har, kort sagt, vært mye å glede seg til.

Tidligere i år har det vært debatt, i Trondheim, men også blant annet i Bergen, om kunstens rolle og kunstens språk. Kunst engasjerer, det er tydelig.

Med få unntak, ønsker institusjoner, skribenter, kunstnere og publikum at kunsten skal være mer tilgjengelig. Samtidig heves stemmer for kunstens rett til å være komplisert, å innimellom ha retten til være smal, til å få utvikle sin egen faglighet.

Les også: Timene gikk. Hører ikke en skit. MÅ det være sånn? Er klar formidling uvesentlig?


Jeg tilhører dem som er overbevist om at det ene ikke må utelukke det andre. Bra kunst har ofte flere ulike innganger, kan møtes og oppleves direkte og visuelt – samtidig som den tilbyr andre nivåer av forståelse for den kunstinteresserte eller til den som vil gi den tid.

At det for oss alle finnes områder som vi kjenner bedre til – eller til og med er riktig bra på – det er jo ikke overraskende. Ta meg med på Rosenborg-kamp eller til en operasjonssal på St. Olavs hospital, og jeg kommer til å være helt bortkommen. Men jeg kommer til å innse at andre elsker og forstår fotballkampen. Jeg kommer til å skjønne at sykehuset har en kompetanse som jeg mangler.

Nei, jeg tror ikke det er kunsten det er noe feil med. Den som taler for «enklere» eller mer «folkelig» kunst tar feil. Et godt eksempel er Håkon Blekens kunst, som verken er enkel eller ukomplisert, tvert om. Enda er den høyt verdsatt og respektert. Hvorfor er det slik? Finnes det noe som skiller Håkon Bleken fra andre kunstnere? Som jeg forstår det, handler det om at publikum kjenner Bleken godt. Det man kjenner seg kjent med kan gjerne være komplisert. Og da er vi tilbake i spørsmålet om kunstens språk og formidling.

Les også: - Jeg synes kunst er noe jåleri


I debatten høres det noen ganger ut som at man må velge mellom kvalitativt høytstående kritikk og enklere formidling. Det er en forenkling. Det er like viktig at det skrives enklere tekster som forteller historier og vender seg til et allment publikum, som at det skrives spesialisert kunstkritikk og annen kunstfaglig tekst. De ulike tekstene har helt ulike formål og lesere, begge like viktige. Akkurat som at det i andre felt fins plass for mange ulike tilnærminger, alt fra Facebook-innlegg til doktoravhandlinger.

Problemet i dag er at kulturens tradisjonelle rolle i de mediene som når ut til folk flest – dagspresse, radio og TV – er sterkt begrenset. Media sliter med synkende lesertall, og i den digitale tidsalder kan man enkelt måle antall klikk på ulike artikler. I takt med at leseklikkene minsker frasier mediene seg fra sin tradisjonelle folkeopplysende rolle.

For å finne fram til de spesialiserte mediene, både de trykte og de digitale, må man vite hvor man skal lete. Sjeldent havner man tilfeldigvis i en videoblogg, eller i en tekst i et digitalt kunsttidskrift, som man kan gjøre med tekst i avisen man leser til morgenkaffen. Det er derfor det er så problematisk at kulturjournalistikken er underprioritert. Minst de siste ti årene har større deler av den formidlende oppgaven blitt båret av kunstinstitusjonene selv, som sliter med å nå ut – og ofte med et minimalt annonsebudsjett.

Her skriver alle de trønderske førstekandidatene til stortingsvalget:  «Med egne ord»


Dette er et allment problem som hele kunstverden deler, og som på ingen måte er spesifikt for Trondheim eller i det hele tatt for Norge. Og om vi vet at mye av glippet mellom kunsten og dets publikum som det har blitt skrevet mye om dette siste året, handler om at man kjenner en avstand, at man ikke vet noe om, eller kjenner seg hjemme i kunsten og dets rom – da er pressens endrede rolle en bekymring. Vi må helt enkelt finne nye strategier, og det gjør vi best i felleskap med samfunnet.

Denne høsten kommer Kunsthallen til å fokusere på økologi – på menneskets nye rolle og plass i en sammenheng av jordens alle arter – i økosystemet som jorden utgjør, som vi som mennesker har påvirket så dramatisk at geologene har utnevnt vår tidsalder til den «antropocene» tidsalder (av «antropo» som betyr menneske).

Opptatt av debatt? Les også: Her foregår det en kontinuerlig skjending av historiske hus


Kunsten og kulturen har også sitt økosystem. Det er mange deler som skal være på plass for at kulturen skal blomstre og ha det bra. Kunst og kunstnerne, visningssteder, økonomi, personale og mange andre ting tilhører det mer selvsagte.

Annet er vanskeligere å få tak på: hvordan står det til med kulturens tilstand generelt? Finnes det interesse fra det lokale samfunnet? Har kulturen en naturlig plass blant det som anses verdifullt og attraktivt i bybildet? Hvilken plass har kulturen i media, i skolen, i næringslivet, i politikken, bland dem som angir tonen i samfunnet? Er kulturinstitusjonen en naturlig samarbeidspartner for bedrifter? Kan man se verdien i å se ting fra uventede og nye innfallsvinkler? Hvordan ser kunnskaps- og vitenskapsutviklingen i feltet ut? Finns det attraktive utdannelser? Muligheter til å bygge et yrkesliv i feltet, når man er ferdig med utdannelsen? Hvordan kan man arbeide for at vi som ser kulturen som helt sentral blir flere? Ingen kunstinstitusjon kan fungere i et vakuum. Det er når vi aktivt bruker kunsten og kunstens rom at vi bygger et godt økosystem.

Mer debatt: Pstereofestivalen får lov til å terrorisere mange hundre mennesker i tre døgn


Et rikt kulturliv er et viktig element i et demokratisk, tolerant og sammensatt samfunn. Samtidig har kultur stor betydning for næringslivet og tiltrekningen av nye tilflyttere, turister og en levende midtby.

I de siste årene har Trondheim investert mye i kultur. Derfor ønsker vi å diskutere hvordan kultur og næringsliv kan skape verdi for hverandre, og hvordan medier, sivilsamfunn, næringsliv og kulturmiljøet i felleskap kan løfte Kunstbyen Trondheim til glede for alle. Jeg håper at jeg ser deg på diskusjonskvelden Løft Kunstbyen! på Kunsthallen i kveld, tirsdag 29. august!


Hør våre kommentatorer snakke om MDG's vekst, klimaet i trondheimspolitikken og valgkampens siste uker. Gjest er Trondheims nye varaordfører, Ola Lund Renolen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?